God søndag og velkommen til nye smakebiter!
I tiden mellom vi snakket sammen sist har det vært vår, vinter og vår, på Jæren (Sør-Vest Norge). Det skifter så fort, men heldigvis er hovedvekten på vår. Det har begynt å blomstre så vidt i hagen (snøklokker) og vi ser antydning til de første krokusene. Inne har vi påskeliljer og perleblomster. De vokser veldig fort inne i varmen, men det gir en følelse av at det er vår.
Jeg fokuserer på å lese tegneseriene til Bill Willingham for tiden. Han har skrevet fryktelig mange, og det er ikke lett å få tak i dem alle sammen. Men jeg har fått lest en god del. Innimellom må jeg likevel lese vanlige bøker. Så det har blitt litt krim, litt fantasy og litt romaner.
For ikke så lenge siden leste jeg The Midnight Library av Matt Haig og elsket den. En venninne fortalte meg at hun nettopp var ferdig med Tilhører Mr. Cave av samme forfatter og at den kanskje passet meg bedre enn henne siden jeg liker krim. Det er en roman, men den inneholder mord – så den er på en måte også en thriller. Den handler om en far som mister sønnen sin og som tar helt av i forsøket på å beskytte den datteren han har igjen. Jeg likte den, men ikke så godt som The Midnight Library. Jeg har også lånt hjem The Humans (samme forfatter) fra biblioteket og er spent på hvordan den vil være.
Smakebiten er fra Tilhører Mr. Cave:
Da jeg hørte skriket, hadde jeg allerede flyttet blikket til parken utenfor. Antagelig stod jeg og betraktet hestekastanjene, ikke klatrestativet, som ikke var i bruk. Andre tegn til liv i East Mount Road så jeg ikke. Jeg prøvde å finne noen uoverensstemmelser i regnskapet. Akkurat hvilke kan jeg ikke huske nå.
Jeg kunne holde fast på dette bildet til evig tid. Jeg kunne skrevet ti tusen ord om denne solnedgangen, denne parken, om mine trivielle bekymringer om pluss og minus. Du skal vite at når jeg sitter og skriver dette, så er jeg tilbake i det rommet, jeg har det lunt og komfortabelt, og jeg har det bra, fordi jeg ennå ikke vet. Det føles som et overgrep i det hele tatt å la pennen fortsette denne beretningen, frem til øyeblikket da skriket ga en mening.