En ny søndag og en ny smakebit fra boken jeg leser. Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten. I går begynte jeg på boken De fire siste ting; Død, dom, helvete, himmel som er en fortsettelse av boken Guds venstre hånd. Jeg likte virkelig godt den første boken og håper jeg vil like denne like mye.
Det er velkjent at hjertet befinner seg i et rør, og at tilstrekkelig mye fortvilelse får det til å falle ned gjennom dette røret, vanligvis kalt propprøret, eller skrutrekkeren, som ender i magesekken. På bunnen av propprørert eller skrutrekkeren, er det en dørfelle, laget av brusk, kalt fjæringen. I tidligere tider, når en mann eller kvinne opplevde en bitter skuffelse som var mer enn de kunne holde ut, ville fjæringen sprette opp, og hjertet ville falle gjennom og gi dem som hadde lidd for mye, en barmhjertig og rask befrielse ved at hjertet øyeblikkelig stanset. Nå er det så mye smerte i verden at de færreste ville klare å utholde den og fortsette å leve videre. Og derfor har den evigbeskyttende naturen sørget for at fjæringen ikke lenger åpner seg, slik at lidelse, uansett hvor stor den er, rett og slett må utholdes.
Tilbake i Sanktuariet blir Cale fortalt av Den hellige militante, Befrier Bosco, at menneskeheten må utryddes. Bare på den måten kan Guds største feiltak bli omgjort. Tilsynelatende godtar Cale sin rolle i utslettelsen, at skjebnen har bestemt at han skal være Guds venstre hånd, Dødens engel. Han får mulighet til å skaffe seg uinnskrenket makt, og den skremmende lidenskapen og militærstyrken til befrierne er et våpen Cale tar i bruk like lett som han engang brukte sin egen kniv. Men kanskje er den uhyggelige makten Befrier Bosco har over Cale likevel ikke tilstrekkelig, for han er en gutt som i løpet av et hjerteslag svitsjer fra brennende kjærlighet til det giftigste hat, og fra godhet til ren ondskap fortere enn man kan blunke. Tilintetgjørelsen befrierne vil oppnå, kan nok være i Cales hender – men hans sjel er langt mer uforutsigbar enn noen av dem kunne vite.
