Langs en farlig kystlinje hvor det stadig foregikk skipbrudd, lå det en skrøpelig liten livredningsstasjon. Bygningen var bare en enkel trehytte med bare en båt, men det den hadde, var noen få hengivne frivillige som holdt konstant utkikk utover havet. Uten tanke på seg selv, så dro de energisk ut dag og natt for å leite etter fortapte.

Noen av de som ble reddet, og mange andre mennesker i nærheten, ønsket å bli med på denne stasjonens arbeid. De ville gi av både sin tid og sine penger for å støtte arbeidet. Nye båter ble kjøpt inn og nytt mannskap ble trent opp. Den lille livredningsstasjonen vokste…

Enkelte av de nye medlemmene var misfornøyde med at bygningen var så medtatt og dårlig utstyrt. De ville at et mer komfortabelt sted skulle møte de som kom inn fra sjøen. De erstattet køyene med ordentlige senger, og plasserte fine møbler inn i den utvidede bygningen. Snart ble livredningsstasjonen en populær samlingsplass for medlemmene. De plasserte vakre dekorasjoner rundt omkring og fylte den med eksklusivt inventar, slik at de kunne bruke den som en klubb.

Stadig færre medlemmer var nå interessert i å dra ut på sjøen på livreddende oppdrag, så de ansatte egne livbåtmannskaper til å gjøre denne jobben. Det eneste som gjensto var en symbolsk livbåt i rommet hvor opptakene til fellesskapet ble holdt.

Omkring denne tida var det et stort skip som gikk på grunn like utenfor kysten. Det ansatte mannskapet hentet inn mengder av kalde, våte og halvdruknede mennesker. De var skitne og syke. Noen av dem hadde mørk hud, mens andre pratet merkelige språk. Den nydelige klubben var i et eneste stort kaos, så en komité var raske til å få bygget et dusjhus utenfor, slik at ofrene kunne vaske seg før de slapp inn.

På det neste møtet, så oppsto det en splittelse blant klubbens medlemskap. De fleste medlemmene ønsket å stoppe de livreddende aktivitetene fordi de var ubehagelige og til hinder for å opprettholde et vanlig sosialt liv i fellesskapet. Noen av dem slo fast at livredning faktisk var deres viktigste oppgave og pekte på at de fortsatt var en livredningsstasjon. Men de ble til sist nedstemt og fortalt at hvis de absolutt ville redde livene til alle mulige slags typer mennesker, så fikk de heller starte sin egen livredningsstasjon. Det gjorde de.

Ettersom årene gikk forbi, så opplevde den nye stasjonen de samme forandringene som i den gamle. Den vokste til å bli en klubb, og enda en livredningsstasjon ble grunnlagt. Historien gjentok seg, og hvis du besøker denne kystlinjen i dag, vil du finne en stor mengde eksklusive klubber langs hele stranda.

Skipbrudd foregår fremdeles ofte i dette farvannet, men nå i dag drukner mesteparten av mannskapene…

Med tillatelse fra; Jesus Fusion/Å ta med Jesus i hverdagen