Delirium av den amerikanske forfatteren Lauren Oliver dumpet ned i posten min som sommergave fra Gyldendal. Og da jeg først begynte å lese den kunne jeg ikke slutte.
Et liv uten kjærlighet er et liv uten smerte. Det er trygt, forutsigbart og lykkelig. Lena Haloway har har alltid sett fram mot den dagen hun skal bli kurert. Men da det bare gjenstår nittifem dager til behandlingen, skjer det utenkelige …
Før i tiden var kjærlighet det viktigste i verden. Folk gjorde hva som helst for den. De kunne lyve for kjærlighetens skyld. Til og med drepe. Nå er alt annerledes. Kjærlighet er en sykdom som man kan helbrede. Regjeringen sørger for at alle gjennomgår behandlingen den dagen de fyller atten.
Delirium er første del i en dystopisk trilogi av det amerikanske stjerneskuddet Lauren Oliver. Den blir sammenlignet med Dødslekene og jeg kan se hvorfor. Også i denne boken har du en kvinnelig hovedperson i et totalitært samfunn hvor myndighetene bestemmer at du skal gjennomgå noe.
I denne boken er det kjærlighet som er det forbudte. Alle må gjennomgå en operasjon i hjernen når de blir 18 for å fjerne evnen til kjærlighet og forelskelse. Det gjør at samfunnet blir trygt, forutsigbart og tømt for følelser.
Jeg kalte Katniss (fra Dødslekene) en vankelmodig helt da jeg skrev om bøkene. Og det kan absolutt sier om Lena, som er hovedperson i denne boken. Hun starter som en sjenert, redd jente som ønsker å gjennomgå operasjonen. Men etterhvert, som hun også møter kjærlighet utvikler hun seg til en modig og sterk person. Lenas far er død og hennes mor tok livet av seg fordi hun elsket faren så høyt. For operasjonen virket ikke på Lenas mor. Derfor har også Lena tilbrakt de første årene sammen med en mor som hadde evnen til å elske henne.
Etterhvert skjer det uunngåelige; Lena forelsker seg. I en verden hvor gutter og jenter holdes helt adskilt er dette ikke en enkel situasjon. Hun må snike seg ut av huset og lyve for tanten og onkelen hun bor hos og hun må bruke venninnen sin som skalkeskjul. Men uansett hvor vanskelig det er vokser hun for hver dag hun opplever at noen er glad i henne. Hun blir sterkere, gladere, modigere og mer voksen. Men det er bare noen uker igjen til operasjonen. Og etter den vil hun ikke føle noe mer…
Dette var en perfekt blanding av en dystopisk roman og en romantisk roman. Jeg ble involvert i historien mer og mer ettersom Lena utviklet seg. (Jeg likte henne ikke helt i begynnelsen, men det endret seg). Jeg kunne se for meg menneskene uten følelser og de triste livene deres fra de gode beskrivelsene til Oliver. Og historien ble mer og mer spennende ettersom operasjonsdagen nærmet seg. Dette er en ungdomsbok jeg kommer til å anbefale mange av ungdommene på jobb. Jeg tror de fleste vil like den, om de liker best en dystopisk eller romantisk bok, eller bare en veldig spennende historie.