God søndag og velkommen til nye smakebiter!

I forgårs krasjet bloggen min og jeg har sittet på nåler de siste dagene mens mannen min prøvde å gjennopprette den. Jeg ente med å betale for gjennoppretting hos de jeg bruker som webhotel. Etter det fant mannen min ut hvilken utvidelse som forårsaket problemene og skrudde den av. Det er vel noe av det verste jeg kan tenke meg å miste hele bloggen etter 11 år! Men det ente godt, takk og lov!

Vi har en stille helg denne helgen. Eller, jeg har egentlig hatt en stille uke, med lite jobbing. Jeg har brukt mye av tiden på å lese bøker jeg har stående som jeg virkelig burde få lest. Det har vært regn og vind ute, og følelsen av en god bok inne når det stormer ute er den perfekte høst-følelsen.

De fleste bøkene jeg skal lese har jeg lånt på jobb, og de må jo leveres tilbake. Så i dag skal jeg lese ferdig en krimbok (Arr av Jørn Lier Horst og Thomas Enger), og forhåpentligvis også Água Viva av brasilianske Clarice Lispector. I beskrivelsen av denne romanene står det: Romanen har en ukonvensjonell form og bruker ingen annen form for struktur enn doble avsnittsskift, mangler kapitler eller avsnitt. Så det kan bli interessant.

Smakebiten er fra Água Viva:

Gleden er så inderlig. Ren og skjær jubel. Halleluja! roper jeg, et halleluja som smelter sammen med det mørkeste mennesklige hyl i atskillelsens smerte, men som er et rop av djevelsk lykke. For ingen binder meg mer. Jeg har fortsatt fornuftens bruk – jeg har studert matematikk, som er fornuftens galskap – men nå vil jeg ha plasma – jeg vil nære meg direkte av morkaken. Jeg er litt redd, fortsatt redd for å overgi meg, for det neste øyeblikket er det ukjente. Er det neste øyeblikket laget av meg, eller lager det seg selv? Vi lager det sammen, med pusten. Det er som tyrefekterens vågemot på arenaen.