God søndag og velkommen til nye smakebiter!

Denne helgen er Evangeliesenteret på besøk i kirken jeg går i. Det vil si at det skal ordnes med mat og senger, kaffe og vann til 45 besøkende, pluss mat til alle med frivillige oppgaver. Mannen min står for det meste av matlagingen og jeg hjelper til med praktiske oppgaver. Det er en fantastisk helg, men krever endel jobbing, så vi bruker være ganske slitne etterpå.

Derfor blir det heller ikke lest så mye. Men da jeg hørte om Penelopiaden; myten om Penelope og Odyssevs av Margaret Atwood måte jeg lese den. Den kombinerer en favorittforfatter med et favorittemne. Jeg leste nettopp Circe av Madeline Miller og det fristet meg til å dykke dypere ned i Odysseen. (Jeg har ikke lest originalteksten av Homer, men så mye rundt den over de siste tyve årene at jeg føler jeg kjenner historien). I Penelopiaden er det Odyssevs kone Penelope som forteller. Jeg har tatt med ett par smakebiter. Begge fra kapitlet Min barndom:

Hvor skal jeg begynne? Jeg har bare to valg: med begynnelsen eller ikke med begynnelsen. Den virkelige begynnelsen ville være verdens begynnelse, og deretter gikk det slag i slag, men siden meningene er delte om det, vil jeg begynne med min egen fødsel.

Uansett – jeg ble kastet på havet. Om jeg husker at bølgene lukket seg over meg, om jeg husker at pusten ble presset ut av lungene og lyden av bjeller som folk sier de druknende hører? Overhodet ikke.