Tags

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Dette blir et samleinnlegg siden jeg ikke klarer å holde følge med krimbøkene jeg leser. (Fremdeles på sengen). Jeg leste i fagboken Blodig alvor om hva det var med krimlitteraturen som gjorde at den var så populær. Det samme fikk meg til å forstå hvorfor jeg nyter å lese den før jeg skal sove:

krimMerket for livetMen over til bøkene. De to første jeg vil nevne er Merket for livet og Hvite spor av Emilie Schepp. Dette er de to første bøkene i en serie om statsadvokat Jana Berzelius. Hun er en tøff kvinne med bein i nasen, men vi forstår også at det finnes mysterier i historien hennes. Hun er adoptert, og før hun kom til sine adoptivforeldre som niåring opplevde hun ting som delvis kommer til syne i disse bøkene. I Merket for livet jobber hun sammen med to fra politiet for å løse et mord. Men til mer hun leter og til flere ting hun får vite til mer involvert er hun selv i det som dukker frem. Det er en voldelig og mørk historie de begynner å se konturene av, og det er også deler av historien fra barndommen hennes. I Hvite spor er det de samme politibetjentene hun jobber med, men samtidig er hun som statsadvokat en type leder i avdelingen disse fra politiet hører til. Det blir funnet en død kvinne på t-banen i Stockholm. Hun har et hvitt skum rundt munnen. De får etterhvert vite at det var enda en kvinne der og de leter etter henne. Men også i denne boken er Janas bakgrunn vevet sammen med det som skjer i nåtiden. Den tredje boken; Prio ett kom på svensk i høst og blir nok snart oversatt. I den finner de også et kvinnelik, og så flere. Jeg vet ikke, men regner med at vi også får vite mer om Jana.

Jeg gleder meg til tredje bok blir oversatt for dette er gode bøker. De er skrevet på en overbevisende måte som blir så interessant og levende at du glemmer du leser og tror du ser film. Schepp har skapt en karakter som er forskjellig fra mye annet av det vi leser i krimlitteraturen. Hun er kvinne, men også statsadvokat – en kombinasjon som er relativt ny i nordisk krim. Men hun har en fortid som jeg ikke tror noen kan matche. Hun er tøff og sterk, men samtidig liten og svak. Og det er denne kombinasjonen som gjør at hun står frem som noe eget og spesielt.

BlendetBlendet av Karin Slaughter hørte jeg på lydbok mens jeg gikk tur med hunden vår. Den fascinerte meg så at jeg fortsatte på bok 2; Kisscut (på norsk Stillheten etterpå). Dette er også de to første bøkene i en serie, og den handler om Sara Linton. Hun er egentlig barnelege, men blir også brukt som patolog. Eks-mannen hennes, Jeffery Tolliver, er politisjef. De bor i oppdiktede Grant County i USA. I Blendet er det noen som doper ned kvinner med belladonna og så dreper dem på svært uhyggelige måter. Den første som dør er Saras blinde venninne og Lena Adams, politibetjent, sin søster, så Sara blir svært involvert i etterforskningen. Også fordi etterforskningen fører dem nærmere og nærmere Sara, og det er noe i hennes fortid som kan løse saken. Det er grusomme drap i denne boken, samtidig som det er mye som skjer mellom Sara og Jeffery. Lena har problemer langt utenom den brutale måten hun mister søsteren på. Det er også et tema i boken. Så på mange måter minner dette meg om TV-serien Tause vitner. Kisscut fortsetter der Blendet slapp, så dette er en serie som må leses i riktig rekkefølge. Denne boken begynner med at to unge tenåringer står på torget og krangler og så skyter den ene den andre. Dette er også det første liket i denne boken, så på den måten følger den opp det som på engelsk heter “body count” etter en oppskrift som ser ut til å bli et kjennetegn på bøkene. Dette er det første drapet, men ikke det siste. Her får vi også glimt av organisert pedofili og barnemishandling. Men det er en så lukket verden der alle beskytter seg selv at det er vanskelig for etterforskerne å finne en vei inn.

Jeg liker bøkene til Karin Slaughter og kommer til å høre flere av dem som lydbok. Det var en god oppleser på dem og de er såpass “enkle” at de er lette å høre på. Med det mener jeg at de er amerikanske krimbøker hvor fokus ligger på personene mer enn drapene, så du må ikke huske detaljer og navn for å følge med. Amerikanske krimbøker har en tendens til å ha mange mord, gjerne voldelige, noe kjærlighet – hvertfall hvis det er en kvinnelig forfatter, og “likenes” etterforskere. Dette var veldig generalisert og du kan sikkert finne unntak med en gang, men samtidig er det noe i det. Bøkene er underholdende og helt ok skrevet, så disse kan jeg godt anbefale.

Ikke beståttJeg har lest hele serien om Sebastian Bergman av Michael Hjorth og Hans Rosenfeldt, og i høst kom den femte boken i serien. Ikke bestått fortsetter fortellingen fra Mannen som ikke var morder, Dødens disippel, Fjellgraven og Den stumme jenta. Så hvis du ikke har lest dem kan du bare hoppe over dette avsnittet. Disse bøkene er så avhengige av hverandre, og har en så tydelig karakter-utvikling at du går glipp av mye hvis du begynner midt i serien. Heldigvis er jeg en så seriøs serie-freak (MÅ lese fra bok en) at jeg gjorde det automatisk. Sebastian Bergman er en ufordragelig, forferdelig, sexfiksert, syk, ekkel, mannsjåvinistisk og fantastisk hovedperson at en både elsker og hater ham. Han tar all plass mellom gruppen politietterforskere han jobber med som kriminalpsykolog og profileringsekspert, og det er vanskelig for teamet å jobbe rundt ham. Men det er som han har en “blind spot” for akkurat det. Han gjør akkurat som han vil og skaper både uholdbare situasjoner og fremdrift i etterforskningen. Noen ganger synes jeg nesten det er vanskelig å lese disse bøkene på grunn av Sebastian, men så må en vite hvordan i all verden det skal gå likevel. I Ikke bestått finner politiet en reality-kjendis skutt med et slakterpistol og de er helt blanke når det gjelder motiv og gjerningsmann, men så finner de enda en person drept på samme måte.

ireneLeste du Alex av Pierre Lemaitre i fjor? I år kom Irène, som egentlig er bok 1. Irène er hovedpersonen Camille Verhoevens kone. I Alex får vi vite at hun er drept, og i denne boken får vi historien bak. Den tredje boken; Camille kommer 5. januar og avslutter denne trilogien. Alex var så rå og inneholdt noen scener som snudde verden helt på hodet. Da jeg kom til den første store sceneskiftet måtte jeg gå tilbake for å se om det var noe jeg hadde oversett, før jeg forsto hva som skjedde. Irène har ikke disse episodene som står så ut i forhold til resten. Vel, det vil si at jo, den har en slik episode. Men denne krimboken har ekte sorg og fortvilelse. Irène og Camille venter sitt første barn da det skjer et mord som ryster selv de erfarne politimennene. Men etterhvert som flere dør oppdager de at morderen stadig henvender seg til Camille i avisene. Det blir slått stort opp i pressen da de oppdager det selv om politiet vil dysse det ned. Så blir det et kappløp mellom Camille og morderen. Hvem klarer fange den andre først?

Jeg liker måten Pierre Lemaitre skriver på og spesielt det at han kan lure deg trill rundt. Når du går tilbake og ser på hva du leste så kan du finne spor som du burde ha sett. Men jeg tror de fleste vil bli lurt. Camille er en uortodoks overbetjent, og det jobber noen snålinger på samme kontor og. Men mest av alt er han en lynende intelligent mann med et stort følelseregister. Han er der for dem som trenger han. Det er stilig med bøker som lurer deg, litt i stilen til Agatha Christie. Men samtidig er det overbetjenten du sitter igjen med, mer enn noe annet.

Det ble bøkene jeg nevner i dag, men snart kommer fortsettelsen. Men som en liten ettertanke så leser jeg ikke bare krimbøker der svaret ligger i hovedpersonens fortid. Selv om det kan se sånn ut.

krim-1

Merket for livet og Hvite spor har jeg fått av Gyldendal.
Ikke bestått, (og resten av bøkene i serien), Alex og Irène har jeg fått av Aschehoug.

Lagre

Lagre

Lagre