Det er slutt på sommerferien, for noen, søndag og på tide med et nytt smakebit på søndag innlegg hos Flukten fra virkeligheten. Jeg skriver «for noen» fordi jeg ikke har vært på ferie enda. Men nå er det bare 14 dager til.

Smakebiten min i dag kommer fra Simon Stangers nye roman Det som en gang var jord som jeg skrev om i går HER. Jeg klarer ikke bli ferdig med den og tenker mye på ulike avsnitt. Den handler om okkupasjon og noen menn som graver en tunnel under muren og til landet på den andre siden og om flyktninger. Men i dag skal jeg dra frem et avsnitt som jeg ikke tok med i omtalen min. Jeg skrev at jeg synes Stranger er god på å formidle følelser mellom mennesker, men jeg tok ikke med noe eksempel på det. Så nå skal du få det eksempelet her istedenfor:

Så ensomt kan ekteskapet være: som den plutselige, beklemmende stillheten ved frokostbordet på en lørdag uten planer. Eller det klumsete forsøket på et kjærtegn som ikke besvares med annet en et kjølig smil i badespeilet. Eller som nå, idet Mikael ligger våken i sengen og lytter til Miriams pust, uten å være sikker på om hun virkelig sover, eller om hun bare later som for å være i fred.

Fra forlaget:

Byen er okkupert, og rundt den er det reist en mur. Bare et minimum av matvarer slipper gjennom. Det finnes ingen veier ut eller inn, bortsett fra én.

I all hemmelighet jobber Mikael med å grave ut en tunnel til den andre siden. Doktorgraden hans er det ingen som har bruk for, men han kan grave, og han kan bære.

Når tunnelen åpner, blomstrer byen på ny. Befolkningen har mat å velge mellom, og Mikael finner igjen spor av glede i blikket til Miriam og Isak, hans kone og deres åtte år gamle sønn. Kanskje kan kjærligheten mellom dem likevel reddes.

Håpet om å komme vekk og starte på nytt vekkes, men idet muligheten åpner seg, må også Mikael ta et valg som bryter med alt han står for.

Men finnes det egentlig valg i situasjonen han befinner seg i?

Det som en gang var jord beskriver en verden ikke langt fra vår egen. Det er en bok om ikke å gi slipp, om lengselen etter det tapte, og om å holde håpet levende, selv i det mørkeste mørke.