Det er en ny tirsdag med regn og ruskevær,
og med boken på vent hos Beathes bokhylle.

I dag skal jeg til kirken og være med å lage ting som skal selges på julemessen. Bjørkehjerter har jeg fått beskjed om, og regner med at det er dørkranser. Men jeg er ikke helt sikker. Mannen min skal stå på kjøkkenet i kirken og lage krumkaker som også skal selges. Bare at i dag skal han prøve seg på den glutenfrie varianten. Jeg er spent på hvordan de vil smake.

Men før det skal jeg presentere ukens bok på vent. Jeg har valgt ut De fem årstidene av Gaute Heivoll. I fjor skrev han Over det kinesiske hav som jeg likte virkelig godt. Så nå er jeg spent på denne.

Fra forlaget:

Han vil male. Når han pensjoneres skal han endelig få tid. I trettifire år har han vært konduktør på toget mellom Oslo og Stavanger, og til sammen har han tilbakelagt en strekning tilsvarende femtini ganger rundt jorden. Nå skal han hjem. Til malingen. Til hagen. Til henne. Men året som kommer skal bli helt annerledes enn det han har sett for seg.

Høsten 2012 får Gaute Heivoll for første gang se de mange filmopptakene bestefaren gjorde våren og sommeren 1978. Der får han se mormoren, sine unge foreldre, og ikke minst seg selv som nyfødt gutt. Men det mest fremtredende i opptakene er likevel hagen, som besteforeldrene pleiet med kjærlighet og omsorg.

I De fem årstidene har Heivoll skrevet fram en tapt verden, som tross sin lille utstrekning framstår i stor prakt og rikdom. Det er en roman om å kjempe mot elg og grevling, om å skaffe vann til blomstene, om å holde seg fast i hverandre. En roman om å dø. En roman om å elske. Om nødvendigheten av å skape mens man ennå har mulighet.