Over det kinesiske hav er skrevet av den norske forfatteren Gaute Heivoll. Dette er Heivolls sjette roman, men i tillegg har han gitt ut dikt, skuespill og antologier. Heivolls gjennombrudd var romanen Før jeg brenner ned i 2010. Over det kinesiske hav er skrevet i 2013. Men allerede dette året kommer det ut enda en roman, tittelen på den er De fem årstidene.

Over det kinesiske hav handler om en familie som bygde seg et hjem på Sørlandet og som der tok inn psykisk utviklingshemmede og/eller psykiatriske pasienter i forpleining i årene etter 1945. Foreldrene i historien har jobbet på Dikemark sykehus i Oslo, men draget til landsbygda ble for stort og de dro tilbake til Sørlandet. Der bygget de et stort hus på hjemmegarden. Et hus der det var det plass til å ta inn pasienter. Synsvinkelen vår er sønnen i huset. I rammefortellingen er han tilbake for å rydde huset etter at moren er død, og han ser tilbake på hva han husket fra oppveksten. I huset, sammen med familien, bodde fem søsken fra Stavanger. De var mer eller mindre utviklingshemmede og holt seg stort sett for seg selv på rommet de disponerte på loftet. Den ene søsteren, Ingrid, var imidlertid på alder med hovedpersonen og ofte med ut for å leke. Sammen med dem bodde onkel Josef, som var morens onkel. Han hadde falt av en vogn og slått hodet. Matiassen og Jensen bor der og, dem får vi ikke vite så mye om. Men de er likevel levende beskrevet.

En viktig del av boken er også at hovedpersonens søster havnet under en vogn og ble drept. Da var hun rundt fem år. Det ble for tøft for moren å takle så hun reiste tilbake til Oslo. Veldig i takt med tiden ble hverken søsterens død eller morens forsvinning snakket om med hovedpesonen. Han fant ut ting litt tilfeldig, og begynte å være sammen med de fem søsknene for å ha noen å være med. Dette er en meget sår og ømtålig del av boken. Det er tydelig moren bryter sammen, og det er tydelig i farens omsorg for dem som da bodde i forpleining at han er en mann med substans og integritet.

De fem søsknene bli etterhvert voksne og sendt i tur og orden til Kristiansand for å bli sterilisert. Det er vanskelig å vite om de forstod hva som ble gjort med dem, men et overgrep er det uansett hvordan man ser på det. De to eldste guttene blir etterhvert vanskelige å ha med å gjøre og flytter til det som en gang het Åndssvakehjemmet på Nærland (åpnet i 1948). Der jobbet jeg litt på 80-tallet (Jeg er vokst opp og bor på Nærbø, som også er nevnt i boken), men da het det Nærlandheimen. Til slutt flytter alle fem søsknene dit, men det er etter at de fleste som bodde der før har flyttet ut av Nærlandheimen og til sine hjemkommuner.

Jeg har også jobbet i bolig hvor det bodde psykisk utviklingshemmede og vært støttekontakt. Det gjør det enklere å lese denne boken, lettere å forstå hvordan det var. Tror jeg. Men jeg skal ikke fremholde det som en fasit. Selv om det er mange år siden nå, kommer jeg på små hendelser og øyeblikk etterhvert som jeg leser boken og det er kanskje det den fremkaller i min egen hukommelse som gjør boken vakrest for meg. Men ikke bare. For dette er en vakker bok, en sår og øm og kjærlighetsfull bok. Tenk at det faktisk fantes slike mennesker, slike selvoppofrende og kjærlighetsfylte mennesker som ga verdi til det som i manges øyne ble sett på som noe uten verdi. Det er glimt av det i boken. Mennesker som stimler sammen for å glo og gutter som mobber og ler på bussen. Men stort sett er ikke menneskene i denne boken slik. Vi blir kjent med dem, glad i dem, og vil gjerne høre hele deres historie.

Over det kinesiske hav har jeg lånt på biblioteket.