I dag hadde jeg tenkt å skrive et innlegg om de ti beste bøkene jeg har lest dette året. Men istedenfor ble det et nytt innlegg fullt av sorg. I dag, på dagen en måned etter at vi mistet far, døde morfar. Morfar var 99 år gammel og har hatt et langt og rikt liv. Men vi vil savne ham dypt.

Barnebarnet mitt Sebastian, snart 4 år, strevde med å forstå at tipp-oldefar var død. Han sa: «Me ska treffa tipp-oldefar igjen når han er ferdige i himmelen!»

Morfar

Han bygget aldri Soria Moria,
selv om svevende byggverk kan
virke tjenlige for de som lever høyt.
Med reisverk av kjærlighet
ble hjemmet vårt til.
Og mur på trygg grunn.
Slik byggmester var han.

Han drømte aldri om Sans-Souci
eller paradiset på jorden.
Det rom av livet som han åpnet for oss,
ga større lykke enn skjønnheten
og trengte ingen ramme av gull.
En sånn arkitekt var han.

Han tvilte aldri på at verden lå i vater
og at rettferdighetens bjelkelag lå rett.
Det bar oppe troen på at forskjellene er små,
men likhetene store hos oss alle.
Slik følte mennesket, min morfar.

Han ble trett, min morfar.
Ikke på livet, men på savnet.
Da tiden førte mormor bort,
falt gleden i ruiner.
Inn i det siste så jeg glimtet i øyet.
Emnet til en rask replikk.
Det fikk noen andre høre.

Han var slik, min morfar.

~ Line Jensen