Gjør dagene om til små ting du kan leke med i hendene. Gjør dem til klinkekuler for eksempel – gule, grønne, røde og blå klinkekuler. En uke klarer du å holde orden på. Mandag er blå, tirsdag er grønn, onsdag er fiolett… Prøver du å samle en hel måneds forråd, mister du fort oversikten. Hvor ble det av den attende? Var den seksogtyvende blå eller rød? Et år er nok til å dekke hele kjøkkengulvet. 8.januar under kjøleskapet, 26.mai under radiatoren, 24.oktober under komfyren et sted.
Du kan ikke bevege deg i rommet uten å sette kulene i bevegelse. Den ene dagen støter bort i den andre – som tankemolekyler i hukommelsen. 365 kuler triller rundt i rommet nå. 3.november ruller langsomt over kjøkkengulvet i retning av kjøkkenbordet og treffer julaften som ruller videre mot 1.pinsedag.
Du har treroms leilighet og ganger årets trehundreogfemogseksti kuler med 70 eller 80. 17.april 1983 spretter over entréterskelen og ruller inn i stuen der den klinker mot 18.oktober 1954. 27.juni 1996 og 24.mars 2012 før den slår seg til ro ved siden av 5.desember 1980 under TV-apparatet.
Du boltrer deg i overflod. Du synes du er rik. Så banker det på døren. Forsiktig trår du over gulvet, skyver noen hundre kuler tilside foran dørmatten og åpner for en ung kvinne. I mangel av røde roser gir du henne straks en neve klinkekuler. Men kvinnen vil spille med kulene du gir henne, og før du tenker over det, har du tapt tusen kuler.
Så banker det på døren igjen, og inn kommer en liten gutt. Du gir ham noen tusen kuler. Neste dag har han med seg en søster. Hun forlanger samme stell som sin bror. Og nå, først nå ser du at ditt forråd er begynt å minke. Det tynnes ut på gulvet. Kulene ligger ikke lenger dynget oppå hverandre i hjørnene som i gode gamle dager.
Så står det en mann i døren. Han viser deg et papir der det står at du skylder ham fire og et halvt tusen klinkekuler. I rasende fart legger du deg ned på gulvet og teller opp det riktige antall klinkekuler og gjør opp gjelden med det samme. Du vil vite hva som er ditt, du vil vite hva du har å holde deg til. Men da, da er det bare noen få kuler igjen. Du må lete nå, du må springe fra rom til rom for å finne en kule.
Du låser døren og går i dekning. Det du har igjen vil du beholde for deg selv.
Jostein Gaarder
(publisert i Diagnosen, 1986)