Når ein først skal skyte nokon stod blant nye bøker på jobb, tidligere i år, og ropte på meg. Tittelen er så morsom, rar og anderledes at jeg bare måtte lese hva som skjulte seg bak den. Jeg hadde ikke hørt om Arnfinn Kolerud før det men har senere funnet ut at han debuterte i 1996 med Berre ikkje brøyteplogen kjem, som han fikk Kulturdepartementets debutantpris for barne- og ungdomslitteratur for. Jeg har et sted lest, tror jeg, at dette er den første boken i en serie på tre, men jeg finner ikke tilbake til der jeg leste det så ikke ta mitt ord for det.

Berre ei siste, lita, trassig bygd i nordvest klamrar seg til nynorsken. Resten av landet held seg til bokmål og engelsk. Men folk på den vesle staden greier ikkje eingong å einast om dei bur i Vassbygda eller Vassbygdi. Dei har heller ikkje a- og b-klassar på skulen, men a og i. Og den mest ihuga nynorskingen av dei alle, Bendik Uføre, køyrer Toyoti. Når ein bjørn reiser seg på to og trugar med å utslette Ivar Aasen og heile nynorsken, må vassbygdingane ta saka/saki i eigne hender.

Dette er en fantastisk morsom bok! Jeg vokste opp og bor i et nynorsk-område men forlot nynorsken da jeg begynte på videregående. Det synes jeg kanskje er litt trist nå. Men det gjør også at en del av humoren i denne boken går på ting jeg vokste opp med. Kanskje spesielt den delen som handler om hvordan man skal skrive og snakke nynorsk.

Jeg kan ikke gi noe godt handlingsreferat av denne boken, det skjer for mye og jeg er redd for å ta fra deg gleden av å oppdage denne boken selv. Jeg tror det er en bok for alle som har nynorsk i blodet på et eller annet vis. Men også for den som ønsker seg en morsom bok å slappe av med. Anbefales!