Tags

,

Jeg fant en liten bok på jobb som heter Kristen-Norge; En oppdagelsesreise, og siden jeg regner meg selv som en del av Kristen-Norge ble jeg nysgjerrig og tok boken med hjem. Det angrer jeg ikke på, for selv om forfatteren Didrik Søderlind beskriver seg selv som rådgiver for Human-Etisk Forbund har han skrevet en respektfull og fin bok om de ulike menighetene og kirkene i Norge.

Didrik Søderlind har reist rundt i landet og snakket med kristne av (nesten) alle slag. Han har funnet en utrolig variasjon. Hva er det som gjør at Menigheten Samfundet, som har 2000 medlemmer, mener at de er de eneste sanne kristne. Hvorfor mener læstadianerne at gardiner er synd? Er tungetale englesspråk? Er mormonene kristne eller ikke? Og hva er egentlig forskjellen på det som skjer i bedehuset og domkirken? Søderlind har et åpent blikk på de miljøene han besøker, og han møter dem med stor sympati og ustoppelig vitebegjær. Underveis lurer han på om en av menighetene kan være noe for ham? Et unikt portrett av kristenfolket.

Didrik Søderlind beskriver seg selv slik i forordet;

Jeg kaller meg selv agnostiker, fordi jeg mener men ikke kan vite sikkert om Gud eksisterer, og ateist, fordi jeg føler meg overbevist om at han ikke gjør det. […] Men jeg er samtidig et tvilende menneske, pinlig klar over at jeg har tatt feil mang en gang, og sannsynligvis vil ta feil igjen.

Og i etterordet;

Det har ikke bare vært en reise i norsk geografi og kristne miljøer, men også en reise i meg selv. Jeg har måttet tenke gjennom hva jeg selv tror på, på måter jeg aldri har måttet tidligere. […] står det klart at det ikke ble noen kristen av meg i denne omgangen. […] Men på noen måter ble jeg faktisk omvendt. Å dykke så dypt ned i kristendommen har gjort noe med meg. Jeg har fått større sympati for kristendommen og med kristne mennesker enn jeg noensinne trodde jeg skulle få. Jeg mener nå at kristendommen er mye bedre enn mange av dens kritikere vil ha det til, og bedre enn jeg skulle ha det til.

Det at boken blir en personlig reise i tillegg til en reise blant menigheter, er noe av det som gjør denne boken anderledes og som gjør den så bra som den er.

Geografisk og teologisk sett reiser Søderlind blant annet fra Menigheten samfundet i Egersund, via bedehuset og NLM i samme by til Læstadianerne i Tromsø, SubChurch og Filadelfia i Oslo (I den forbindelse nevner han og den karismatiske bevegelsen og Frikirker i Norge), Credokirken (tidligere Levende Ord) i Bergen, noen festivaler, Smiths venner, den Katolske kirke, den Ortodokse kirke og Den Norske kirke. Han er også innom Jehovas vitner og Mormonerne, men selv om han har dem med i en bok om kristen-Norge vil jeg påstå at de ikke hører til der. Men dette er min blogg og min mening, og jeg er klar over at andre er uenige med meg om dette.

Dette er en bok jeg anbefaler både for kristne og ikke-kristne. Jeg lærte mye om menigheter jeg bare kjenner i navnet og fant likheter der jeg ikke trodde det var noen. Den katolske og den ortodokse kirke har lenge fascinert meg og det var spennende å lese mer om hva de tenker og mener. Når Søderling beskriver de menighetene som er kjent for meg, viste synsvinkelen hans meg menighetene i et annet lys og det gjorde at jeg så ting jeg ikke før har tenkt over.

Du kan lære mye om din nabo i denne boken, og ikke minst en respekt for og et syn på kristendommen som man ikke finner i mange ikke-kristne miljø.