Mannen som ikke var morder, Dødens disippel, Fjellgraven og Den stumme jenta er kriminalromaner skrevet av de svenske forfatterne Michael Hjorth og Hans Rosenfeldt. Michael Hjorth var også produsent for filmen Snabba Cash og er i tillegg både regissør og manusforfatter. (Blant annet på Broen). Hans Rosenfeldt er manusforfatter og skuespiller, samt en kjent TV- og radioprofil i Sverige. Sammen skriver de krimbøker om politiet og ikke minst om kriminalpsykologen Sebastian Bergman.

Disse bøkene er så sammenhengende at de bør leses kronologisk. Så da jeg fikk Den stumme jenta av Aschehoug la jeg den litt til side slik at jeg kunne låne de tidligere bøkene på biblioteket. Men en dag var jeg med i en konkurranse Aschehoug holdt på Facebook, og der vant jeg alle bøkene. Da var det bare å sette i gang.

Jeg elsket dem! Og var så sint på Sebastian Bergman av og til at jeg kunne ha kastet bøkene i veggen! For han er en virkelig ufordragelig karakter. Samtidig så hjelpeløs på mange områder at en bare må like ham. Han er vel det man kan kalle sex-avhengig, eller det vil si at han bruker sex som en måte å rømme unna seg selv på. Kona og datteren hans ble drept i tsunamien i Thailand i 2004. Datteren ble revet ut av hånden hans og han har mareritt om dette om nettene. Ingen i politi-teamet han jobber med vet om dette. De irriterer seg veldig over hvordan Sebastian oppfører seg, men det er bare vi som ser baksiden. Sebastian er også far til en av politikvinnene, Ylva Vanja, men dette holder han også hemmelig og Ylva Vanja vet ikke at hun har en annen far enn han som da er ste-faren. I alle fall ikke i de første bøkene.

Sebastian er hovedpersonen i bøkene, samtidig som bøkene også handler om polititeamet han jobber sammen med. Sjefen i Rikskommisjonen, Torkel Höglund, var venner med Sebastian for lenge siden. I den første boken har de ikke sett hverandre på mange år. Sebastian klarer å få plass i gruppen for å løse saken de holder på med. Noe de andre i gruppen er sterkt i mot. Sebastian vil være med fordi han vil være nær Ylva, men det vet jo ikke de andre. Etter det får han på en måte være med i de neste sakene. De fleste, spesielt en kvinne som heter Ursula, vil så gjerne bli kvitt Sebastian. Men han klarer alltid å få det til så de trenger ham.

Disse bøkene er ikke raske actionfylte krimbøker, selv om de jammen er spennende nok. De er litt mer stillegående. Sakene blir løst med nitidig politiarbeid. De intervjuer, avhører, leter etter spor og diskuterer. Og så til slutt, finner de morderen.

Jeg håper det kommer flere bøker om Sebastian. I den siste boken var han faktisk litt mer sedat og menneskelig og skapte ikke fult så mange konflikter. Samtidig har han gjort ting som ikke er oppdaget enda og jeg gruer meg til de andre skal få vite hva han har gjort. Hvis de finner det ut … Så mye likte jeg bøkene. At de faktisk får meg til å grue meg på Sebastians vegne.

Bøkene har jeg vunnet i en konkurranse Aschehoug holdt på Facebook og Den stumme jenta fikk jeg av Aschehoug.