Det er torsdag og på tide med en ny favorittbok i Anettes boktema. Bokstaven i dag er V og jeg brukte Bokelskere til å finne min favorittbok på denne bokstaven og da valgte jeg ut: Vanære av J.M. Coetzee.
En skilt middelaldrende engelsk professor har en impulsiv affære med en student. Når det blir oppdaget av skolestyret blir det forventet at han vil be om unnskyldning for å få beholde jobben, men i stedet nekter han og sier opp jobben. Han trekker seg tilbake for å leve sammen med datteren Lucy på hennes farm. Livet hans ser ut til å roe seg inntil maktbalansen i landet endres og han og datteren blir offer for et brutalt angrep. Dette forandrer dem begge på en måte han aldri kunne ha forutsett.
Jeg leste denne boken under lesemaratonen tidligere i sommer og satte den raskt som en av mine favoritter. Vanære er en dyster fortelling om mennesker og dyr i tiden etter apartheid-styre i Sør Afrika.
JM Coetzee forteller oss noe vi alle mistenker og frykter – at politiske endringer ikke eliminerer menneskelig elendighet. Politiske endringen kan omorganisere samfunnet og fremskape nye former for elendighet. I alle Coetzees bøker finner en historier om politiske og historiske krefter som blåser som en vind gjennom livene til personene. Det blir nesten som ulike værtyper der de bringer med seg en ødeleggelse som er enda mer grusom fordi den er upersonlig. Vanære er Coetzee første bok om å takle tiden etter apartheid i Sør Afrika, og den tegner et bilde som ikke vil trøste noen, uansett rase, nasjonalitet eller synspunkt.
Vi møter Professor David Lurie, en mann som etterhvert i boken blir brutt ned til nesten ingenting. Han blir nødt til å sette seg noen små mål for å tvinge seg til å akseptere realiteter om liv og død. Og den klarhet David kommer til på slutten vokser i stor grad fra å akseptere sin stadig økende andel av smerte. «Man blir vant til at ting blir vanskeligere, en opphører å være overrasket over at det pleide å være så hardt. Så hardt kan vokse seg enda hardere ennå.» reflekterer han. Setningen beskriver Coetzees oppfatning av livet i det nye Sør-Afrika, slik han skildrer det, og hvor et brutalt tyranni blitt erstattet av et brutalt anarki.
Dette er en mørk bok, hvor det skjer mange grusomme ting. Men det er samtidig en nydelig bok. Språket er behagelig og beskrivelsen av personene, omgivelsene og handlingen både «to the point» og vakker. En følger personene gjennom opplevelser som er fjerne for oss, men samtidig med en undertone av realisme. For selv om ikke ting kan skje helt slik i Norge er likheten til hendelser her til stede. Hvis du skal lese noe av Coetzee, eller fra Afrika, så anbefaler jeg deg å ta en titt på denne boken.