God søndag og velkommen til nye smakebiter!

Jeg håper dere alle har en god søndag! Jeg skriver dette på lørdagen, og har akkurat kommet inn fra en tur sammen med mannen min og hunden vår. Det er begynt å bli litt kaldt på kvelden, så jeg tenker at neste gang må jeg ta på meg en tynn lue. Vi har akkurat satt oss ned og straks skal vi spise middag. Vi har fått vårruller fra våre burmesiske naboer. Kona der lager fantastiske vårruller og jeg gleder meg til å spise dem.

Jeg holder på med et prosjekt der jeg vil lese alle Agatha Christies bøker. Jeg har funnet en liste over dem og krysser dem av etterhvert. Bøkene finner jeg på biblioteket. Men jeg må også lese andre ting innimellom, så i dag tok jeg frem en sci-fi som heter Fugl av Sigbjørn Skåden. Jeg fikk den anbefalt av noen som hadde lest den. På baksiden står det: Fugl er en roman om håp. Håp om å finne en ny natur å være menneske i, håp om en ny heim. Forfatteren skriver frem et klaustrofobisk portrett av en menneskekoloni i det ytre rom, på en planet der landskapet sakte eter seg inn i mennesket, fortærer det innenfra. Boken er tynn, men jeg tenkte det hørtes ut som det kunne være en god bok.

Smakebiten er av beskrivelsen av moren i fortellingen:

Moren spiser sakte, løfter skjea møysommelig til munnen, legger hånda med skjea på bordet mens hun tygger, gjentar og gjentar igjen. Ansiktet er magert, kinnene innsunkne, huden er et vissengrått lerret, som uttært papir i regresjon mot cellulose.