I dag finner du smakebitene hos Flukten fra virkeligheten.

Jeg er fremdeles på Eiken rehabiliteringsenter, jeg skal være her i tre uker. Det går veldig bra og jeg nyter tiden her. Både jobber det fantastiske mennesker her og stedet ligger i et naturskjønt område.

I dag leser jeg Resten av dagen av Kazuo Ishiguro. Han er en forfatter jeg ble inspirert til å lese av at jeg er så glad i Haruki Murakami. Murakami anbefaler Ishiguro. Jeg har lest En kjempe begravd og likte den virkelig godt, så jeg har store forhåpninger til denne.

Det er vanskelig å forklare mine følelser da jeg omsider kom meg av sted. De første tyve minuttene eller så kan jeg ikke påstå at jeg var grepet av noen opprømthet eller forventning. Det skyldtes utvilsomt at jeg, selv om jeg kjørte lenger og lenger bort fra huset, stadig befant meg i omgivelser som jeg iallefall hadde et flyktig kjennskap til. Jeg hadde alltid ment at jeg hadde reist svært lite, bundet som jeg var av ansvar for huset, men i tidens løp foretar man naturligvis i embets medfør og av forskjellige grunner en del turer, og det er tydelig at jeg er blitt bedre kjent i nabodistriktene enn jeg hadde trodd. For som sagt, mens jeg kjørte videre i solskinnet mot grensen til Berkshire, ble jeg stadig forbauset over hvor kjent landskapet fortonet seg.

Fra forlaget:
Butleren Stevens har så å si gått i arv på lord Darlingtons gods. Faren hans var butler før ham og tjente lorden på samme selvutslettende og inntil døden lojale måte. Nå har en amerikaner, overtatt godset, og tilbyr Stevens noen dagers ferie. Målløs tar ham imot tilbudet og legger ut i retning Miss Kenton, den gamle husholdersken som hadde forlatt dem så brått. Mens han kjører, tenker han tilbake på sitt butlerliv. Det hadde aldri falt ham inn å stille spørsmål ved tilværelsens prinsipper; hans kall var å pusse og polere, og administrere andres lydløse, knirkefrie og spørsmålsløse flid. Ut av bokens lavmælte, fortettede handlingsløp, stiger et bilde av imperiet England fram. Båret opp av klasseskiller, maktbrynde og pene manerer styrte det mot forfall og oppsmuldring.

Mens Steven begynner å tvile på sin egen uklanderlige holdningsløshet, nærmer han seg gjensynet med Miss Kenton, og samtidig trenger plagsomme tanker seg på: lojalitet, verdighet, plikttroskap… ligger det likevel noe annet i begrepene enn han alltid har forestilt seg? Og kanskje han likevel ikke skulle ha avvist Miss Kentons forsiktige tilnærmelse en gang for lenge siden.