Jeg har fått Skyggerom av Juritzen og skal prøve å omtale den rettferdig. Men jeg kan allerede nå si at jeg egentlig ikke likte den første boken; Tysteren, så dette var ikke en bok jeg gikk til med åpent sinn. Her kommer noen ord om hvorfor.

Jeg liker ikke Anton Brekke. Ganske enkelt synes jeg han er en ufordragelig fyr som lider av spillegalskap og som ikke kan se at det er hans egen feil at konen hans gikk fra ham.

The winner takes it all, sa han så pompøst at en nesten kunne tatt ham for å være brite. The looser standing small. Han hånlo.

Han tror, på et vis, at kan han bare vinne den store potten vil hun komme tilbake. Ass if!

Om han ville klare å komme seg til Main Event og plassere seg blant de høye utbetalingene, ville ting gå veien igjen. Da ville hun komme tilbake. Det var han sikker på.

Dette var jo en svært negativ måte å starte en omtale på, jeg tror jeg måtte få ut frustrasjonen først! Men egentlig er det vel ikke så mye mer å si. Anton Brekke blir litt bedre på slutten. Han viser mer medmenneskelige takter og omsorg hvert fall delvis. Han løser selvfølgelig saken, eller en del av den – den delen det var nødvendig å løse. Der er det også noe – saken var for innviklet og komplisert. Den omhandlet for mange nivåer fra “profesjonelle drapsmenn” i England til “småskurker” i Litauen og Sverige og større skurker i Russland. Det var vanskelig å holde oversikten over hvem som gjorde hva og ikke minst hvorfor.

Jeg ga denne boken terningkast 3. Jan-Erik Fjell skriver ikke krim for meg.