Det er plutselig på tide å skrive om hvilke krimbøker jeg leste i april. Det er nesten nifst hvor fort månedene flyr, men det betyr vel bare at jeg har holdt meg travel. Noen krimbøker har jeg likevel lest, også i april. Jeg oppdaget Mo Hayder i mars og har denne måneden stått i kø på Hud (på biblioteket) så jeg har ikke kommet lenger i den serien. Istedenfor gikk jeg tilbake i tid for å finne Trude Teiges første bøker, og så leste jeg Skredderberget og Blædel. Her er mine omtaler:

Noen vet av Trude Teige

Et eldre ektepar blir funnet drept på en gård i Asker. Politisk journalist Kajsa Coren blir sendt til åstedet. Hun er egentlig opptatt med å avdekke en av velferdsstatens største skandaler etter krigen: omsorgssvikt og overgrep mot barn på barnehjem og spesialskoler. Kajsa begynner å forstå at det er en sammenheng mellom drapet og barnehjemsskandalen. Dette er den første romanen om Kajsa Coren.

Denne boken hadde jeg lest før, men jeg hadde glemt hvordan den var. Som et bakteppe til Svik var det godt å lese boken om igjen for å kunne forstå hentydninger i de neste to bøkene. Dette er fin krim, norsk og plassert i Asker. Hovedpersonen Kajsa er journalist og gift med psykologen Aslak, de har også to barn. Kajsa kommer uforvarende over en mordsak og klarer ikke slippe taket i den, selv om hun har en avtale med mannen om ikke å blande seg inn i saker han er involvert i (Han blir brukt som «profiler» for politiet). Men Kajsa blir mer og mer både involvert og interessert, og klarer ikke slippe taket.

Jeg tenker at dette er ganske typisk journalistkrim hvor du har en journalist som fortaper seg i jobben, og som ofte setter forholdet til mannen på sidelinjen. Det skaper selvfølgelig gnisninger i ekteskapet. Men det er også god og spennende krim og en bok jeg anbefaler. Og fortsett da gjerne med neste bok:

En hjelpende hånd av Trude Teige

TV-journalisten Kajsa Coren er i ferd med å lage en dokumentarfilm om mora som bor på et sjukehjem da den pliktoppfyllende sjukepleieren Ingrid plutselig uteblir fra jobb. Samtidig blir tiåringen Erlend meldt savnet etter å ha trent på fotballbanen ved sjukehjemmet. Dette er den andre romanen om Kajsa Coren.

I denne boken blir vi mer kjent med Kajsas mor som bor på sykehjem, Kajsa er der jevnt og trutt for å lage en dokumentar om hvordan livet på sykehjem er, og en dokumentar om moren. Dette gjør at hun blir godt kjent med både de som jobber der og de som er pasienter. Spesielt nær blir hun en mann som har vært utsatt for en ulykke og som er helt lam og kun kan kommunisere via datamaskinen.

Det forsvinner et barn i byen, noe som går innpå Kajsa. Så forsvinner en sykepleier og tilslutt Kajsas  egen sønn. Kajsa har ikke klart å unngå å etterforske denne gangen heller og havner i en situasjon som er alle mødres skrekk; barnet hennes forsvinner. Hun har en anelse om at dette er forbundet med sykehjemmet, men det haster å finne det ut.

Dette er også en god krim, selv om jeg synes at Noen vet og Svik er litt bedre enn denne. Det blir for mange om og men og hvis i denne boken. Men den er absolutt spennende nok og kampen om å få igjen sønnen sin skikkelig nervepirrende.

Metallmyk av Asle Skredderberget

Aker brygge, Oslo. Håvard Gabrielsen jobber med oppkjøp og børsnoteringer. En søndag morgen blir han funnet skutt og drept på kontoret. Dette blir Økokrim-etterforsker Milo Cavallis første drapssak. Han jakter på sannheten blant oppskrudde verdier og lyssky transaksjoner, og til slutt befinner han seg selv i livsfare.

Milo Cavalli jobber egentlig på Økokrim men blir utlånt til Oslo politiet da de trenger ham for å etterforske ett og senere to dødsfall i finansfirmaer. Cavalli er halvt italiensk og har et problemfylt forhold til sin norske far. I tillegg blir han forfulgt, får leiligheten sin rasert og blir truet til å slutte med etterforskningen. Men Cavalli er både sta og lur og gir ikke opp.

Denne boken hadde hatt godt av å få et annet cover, det er virkelig ikke et cover som frister til å velge boken. Men det skal hentyde på et italiensk ordtak om å være myk som metall. Selve boken er spennende og har mange krumspring du virkelig ikke hadde ventet deg. Så den er en fin krim, vel verd å få med seg .

De glemte pikene av Sara Blædel

I en skog på Sjælland blir liket av en kvinne funnet. I følge rettsmedisinerne har hun vært død i et døgn, og et stort arr på den ene siden av ansiktet burde gjøre det lett å identifisere henne. Men ingen har meldt henne savnet, og kriminalassistent Louise Rick har ingen spor. Hvem er hun? Etter at et fotografi av kvinnen offentliggjøres, blir Louise kontaktet av et vitne som mener det må være Lisemette, som hun for mange år siden hadde som pasient på Eliselund, en anstalt for psykisk utviklingshemmede. På den nå nedlagte institusjonen, venter en ny overraskelse blant de gamle journalene. Det som skjedde på Eliselund viser seg å ha klare forbindelser med drapet, og Louise får hastverk med å finne ut hvordan det henger sammen, før det er for sent.

Louise Rick er politi og har akkurat startet som sjef for en nyoppstartet savnetgruppe. Den første saken hun får er en kvinne som blir funnet død etter å ha falt utenfor en klippe. Og som ingen ser ut til å vite hvem er. Etterhvert blir det klart at hun er en av et tvillingpar som bodde på en lokal institusjon for psykisk utviklingshemmede. Men det er tretti år siden den institusjonen ble lagt ned, og hvor har hun vært etter det? Det som er enda rarere er at Louise finner kvinnen og tvillingsøsterens dødsattest. De skulle ha dødd for tretti år siden også. Så her er det mye å ta fatt i for Louise.

Denne boken er en fin krim og jeg forstår hvorfor så mange liker Blædel. Det var kanskje dumt av med å begynne på bok fire, men den tidligere historien blir godt fortalt i boken. Louise mistet samboeren sin. Han hengte seg den dagen de skulle flytte inn i ny leilighet og det knuste Louise. Men hengte han seg virkelig frivillig? Sara Blædel anbefales, og nå tenker jeg gå tilbake i tid her og lese de tidligere bøkene.