Nobody Owens er 16 måneder da foreldrene og søsteren blir drept. Han vandrer ut inngangsdøren og havner på kirkegården. Her blir han tatt vare på av Silas – en «ensom type» med nattlige vaner og overnaturlige styrke i kropp og sinn. Silas overtaler spøkelsene som regjerer kirkegården, sammen med en vampyr og en død heks, til å ta vare på Nobody, eller Bod som han blir kalt. Nobody får «freedom of the Graveyard» som gir han rett til å ferdes fritt på kirkegården. Spøkelsene lærer ham å gjøre seg selv usynlig for andres blikk og å rope på hjelp både på fransk, i morse-kode og på «natt-Gauntsk», samt å lese og skrive. Men hvordan vil dette hjelpe ham blant andre mennesker, eller utenfor kirkegården, der kniv-mannen Jack og den mystiske innkallingen fortsatt er på sporet av ham?

Vi følger Nobody til han blir 16 år, og hvert kapittel tar for seg en alder; I kapittel 2 er Nobody feks 4 år.

Jeg leste The Graveyard Book på engelsk, og synes den er kjempebra. Nå skal den komme på norsk og det blir spennende om språket og spenningen holder seg! Boken er på mange måter lik Rudyard Kiplings; Jungelboken. Den behandler triumfen og terroren ved å vokse opp med den samme respekten og har en liknende glede  i historiefortellingen. Historien er nøye balansert mellom mystikk og åpenbaring, jagt og ro, banaliteter og regelrett galskap: Den inneholder en andpusten bortføring om natten, med en haug hoppende ghouls kalt ting som hertugen av Westminster, og den tretti-tredje presidenten i USA, og det uhyggelige øyeblikket hvor de døde forlater kirkegården for å danse med de levende. Dette er deler av fortellingen med tilstrekkelig frykt i seg til å sende kuldegysninger nedover ryggen til selv de mest motstandsdyktige voksne. Neil Gaiman sier selv at han ikke skriver bøker for voksne eller for barn. Han mener alle bøkene hans har litt av begge deler i seg. Men han sier også at denne er en av de minst grusomme bøkene og derfor kanskje best egnet for barn.