Nevernight er den første boken i fantasytrilogien The Nevernight Chronicles, skrevet av australske Jay Kristoff. Den er den første boken jeg har lest av Kristoff, men den ga klart mersmak. Jeg skal lese ferdig denne trilogien og også lese Aurora rising av samme forfatter.

Nevernight tar plass i en verden med tre soler. Det gjør at det er 3 år mellom hver gang det er mørkt om natten, også kalt truedark. Nettene resten av tiden kalles nevernight og det eneste som skiller dem fra dagen er en kald vind.

I republiken Itreya finnes det adel i den ene enden, og slaver i den andre. Det er et klart inndelt klassesamfunn med soldatene i luminatii på toppen. Luminatii er som korsriddere helt ned til den hvite kappen med det røde korset. I tillegg bruker de magi til å få sverdene innhyllet i flammer. Luminatii får kraften sin fra guden Aa, som også er den største solen. Det er flere landområder i denne verden, og den viktigste for denne boken er hovedstaden Godsgrave i Itreya, og ørkenen i Ashkah.

Hovedpersonen i denne trilogien er Mia Corvere. Hun er «marrowborn», det vil si født i overklassen. Men etter at faren hennes prøver å få innsatt en ny konge blir han drept og moren sendt i fengsel. En luminatii-soldat prøver å drukne Mia i elven, men hun kommer seg unna takket være skygger som har samlet seg rundt henne. Hun forstår ikke skyggene og leter etter svar på dem gjennom hele boken. Skyggene personifiserer seg i en «not-cat». En katt av skygger som hjelper henne å overleve, som spiser all frykten hennes og som etterhvert straffer de ansvarlige for foreldrenes undergang.

Hun er bare ti år da luminatii tar foreldrene hennes, og hun løper helt alene rundt i Godsgrave. Men etterhvert blir hun plukket opp av Mercurio, han lærer henne opp til å bli leiemorder og sender henne over ørkenen i Ashkah for å finne The Red Church. Stedet der de beste leiesoldatene blir opplært. I tillegg er dette også en kirke til mørkets gudinne Niah. Hos disse mørkets tilhengere lærer Mia at hun er darkin, spesielt velsignet av nattens dronning. Det er det det heter når du kan kontrollere skyggene rundt deg.

Tiden i The Red Church er som en magiskole. De lærer å sloss med våpen, men også å stjele, å forføre og å drepe med gift. Elevene krangler seg i mellom, noen er venner og noen ikke. Noen er søsken og noen er kjærester. Men alle er farlige. Mange av elevene blir drept etterhvert, men det blir sett på som en helt naturlig del av det livet de har valgt. Noen ganger minnet skoletiden meg nesten om Harry Potter, men så ble noen drept og så var det ikke så likt igjen. Det viktigste er at Kristoff har lykkes i å gjøre skoleperioden spennende, det er godt gjort.

Nevernight er full av fotnoter. Jeg hører at noen velger å hoppe over dem, og jeg tror det går helt fint. Selv leste jeg dem og syntes det og fungerer bra. Det er en del humor i fotnotene, og så får en ganske mye bakgrunnsinformasjon om samfunnet, religionen og de ulike folkeslagene.

Jeg syntes Nevernight var fantastisk. Jeg ble virkelig forført av historien, av spenningen og av de nye elementene Kristoff har klart å skape i denne boken. Det er heldigvis to bøker til i serien, så jeg har mer å glede meg over. Nå håper jeg at de to neste er like gode som den første. Anbefales!