Jeg har fått tilsendt en fil med boken 13-21 av forfatteren Vilde Bratland Hansen, og skriver om den med et åpent sinn og uten noen føringer. 13-21 er en selvbiografisk roman om tiden som juniorspiller og elitespiller på Gjøvik håndballag. Om de store krav hun satte til seg selv, og ikke minst hvordan hun sammenlignet seg selv med andre kvinner og begynte å gå ned i vekt. Dette førte til 3 år med spiseforstyrrelser og perioder der hun var for tynn til å spille. Men boken handler også om hvordan hun kom seg ut av spiseforstyrrelsen.

Hansen har gitt ut boken på Alea forlag dette året, men den har ikke ført til den store debatten. Noe som er veldig synd. Hun skriver meget bra og med et meget viktig tema. Jeg tror det er svært mange idrettsutøvere, av begge kjønn, som opplever et innbilt ytre press på å se ut på en spesiell måte. Hansen er selv en høy jente på 178 cm, men hun sammenlignet seg selv med de små og tynne og ville være som dem. Foreldrene hennes stod bak henne hele tiden, men hadde et regime der de veide henne hver uke og hvis ikke hun la på seg fikk hun ikke trene. Det førte til at hun overspiste og drakk store mengder vann før hver veiing, og det sier seg selv det ikke var bra. Etterhvert sendte de henne til ernæringsspesialist og etter det hører vi ikke mer om vekten hennes. Jeg følte det hadde vært fint med en oppdatering om hvordan det gikk på slutten av boken.

Presset fra å bli god på håndballbanen ble sammen med presset om å veie lite ble for mye, og hun skylder den prolapsen hun etterhvert fikk på det. Det ble prøvd mange behandlingsformer, men hun måtte opereres. Da det fortsetter å gjøre vondt etter operasjonen slutter hun med håndball. På den tiden har hun begynt på juss studiet i Lillehammer og fått ny kjæreste og man merker at håndball ikke er så viktig lenger. På ingen måte så altoppslukende som den var i de viktige tenårene. Men hun var også en jente med lav selvtillit i tenårene; hun ønsket å være den beste, være den som ble lagt merke til – ofte et behov hos den som ikke har noen betydning for seg selv. Selv kaller hun seg “vet ikke-jenta”. Den andre måtte bestemme for.

Det er noen småfeil i boken, som feil navn på en trener i styrkeløft Kristoffer/Olav. Og av en eller annen grunn kaller forfatteren seg Vilde Burås Hansen i boken, men Vilde Bratland Hansen som forfatter. Det fant jeg ikke ut av grunnen til. Jeg synes 13-21 er meget interessant og jeg mener dette er en bok som burde være tilgjengelig på alle skolebibliotek slik at jenter i samme situasjon kan få lese den. Den tar opp et utrolig viktig tema. Rent teknisk er den litt preget av oppramsing med dialog mellom. Men på ingen måte slik at det går ut over det viktige budskapet. Så den anbefales ungdom som trener mye, og dem som ønsker å bli god i en idrett. Den forteller om fallgruver på veien og om hvor raskt man kan få en spiseforstyrrelse. Den vil være en god bok til både forebygging og som hjelp for både barn/foreldre og trenere der det har begynt å gå feil vei.