God søndag og velkommen til nye smakebiter.

I går så jeg ferdig sesong 3 av «The Handmaid’s tale» på HBO. Jeg har brukt litt tid på å se ferdig serien. Først og fremst fordi jeg var redd for hva som kom til å skje og om serien ville få en lykkelig eller ulykkelig slutt. Jeg har følt med June både i gode og vonde episoder og heiet på den sterke damen hun har blitt. Siste episode fikk frem tårene. Jeg har vært litt usikker på om dette var helt siste sesong. Og etter å ha sett siste episode forstod jeg at sesong 3 slutter på en måte som gjør at serien kan fortsette. Jeg slo opp «The Handmaid’s tale» på IMDB og der står det at sesong 4 har slippdato i 2020 i USA. Det blir spennende å se om hun finner datteren sin.

Akkurat nå leser jeg hele 3 e-bøker. Et av mine mål for året var flere e-bøker, men jeg hadde ikke tenkt jeg skulle lese så mange om gangen, så jeg må jobbe med å slutte av to av dem. En av bøkene jeg leser er Fabrikken av Joanne Ramos. Den handler om unge fattige kvinner som er surrogatmødre for barn til rike ektepar. Et firma har spesialisert seg på å matche rike, barnløse ektepar med unge kvinner som får penger for å bære frem et barn. Kvinnene bor på et stort anlegg, fabrikken, med vakter og ansatte som passer på at de spiser riktig, at de trener og ikke veier for mye. De ulike parene som velger å få barn der bestemmer hvordan de vil surrogatmoren skal være og betaler store summer for et barn. Den unge og fattige kvinnen som bærer frem barnet får bare en brøkdel av pengene, men likevel mye for henne. Det er ulike hovedpersonen som deler på å fortelle hele historien. To av dem er kvinner som bare r frem barn, en er sjef på anlegget og en passer datteren til en av kvinnene mens hun får et nytt barn på fabrikken.

Smakebiten er fra en samtale mellom to av kvinnene som venter barn:

Jane er rørt, venninnen virker så sikker.
«Og du er modig», fortsetter Reagan. «Moren min hadde mange flere fordeler enn deg, men hun ble værende hos faren min. Du turte å dra.»
Jane rister på hodet. «Jeg flyttet bare fra Billy fordi Ate maste på meg.»
«Det tror jeg ikke.»
«Jeg tror kanskje … at det ikke bare finnes én måte. Kanskje man kan elske noen selv om ikke elsker alt ved dem»; sier Jane langsomt, for dette er nye tanker, og hun har aldri sagt dem før, ikke til seg selv en gang.»
«Faren min elsket moren min så lenge hun fulgte reglene hans. Det er den eneste måten han vet hvordan han skal elske på», svarer Reagan, og det er så mye bitterhet i stemmen hennes at Jane får vondt i hjertet.