Song for Eirabu er en norsk episk fantasyroman, skrevet av Kristine Tofte. Historien er delt i to bøker; Slaget på Vigrid og Vargtid og kom ut i 2009 og 2012. Bøkene er skrevet på et nydelig nynorsk som gir utrolig mye til denne historien. (Jeg har skrevet om Slaget på Vigrid før. På en måte kanskje bedre enn det jeg fikk til nå.)

Vi begynner med en prolog som forteller om Volva Áma som har lagt seg til i myra på øya Durnakvild i landet Blåinn. Der har hun sovet i snart 1000 år, helt siden menneskene sist vekket henne. Denne gangen blir hun vekt av guden Jolnir. (Odin) Áma så menneskene som hadde bredt seg ut over hele verden, mens det eldgamle Minnefolket og småfolket, hadde trukket seg unna. Àma forteller Jolnir at tiden nå går mot Ragnarok. Men Jolnir holder tilbake ordene hennes og deler dem ikke med Minnefolket, slik at han selv skal få styre lenge i verden. Da står Áma opp og gjør selv det som er nødvendig. Minnefolket holder alle historiene og kjenner til alle spådommer, de kan også seide.

Profetien forteller om tre jenter.

Ei i berget det blå
blod kan ein lite på
ei gir hovet blod
ei er drotten tru

Vergene tre vil vike
søstrene tre vil stå
gudeborna svike
for blod kan ein lite på

I Áma hviler nå det frøet som skal bli til disse jentene. Vi møter Ragna Saksedotter og Berghitte Saksedotter, de er to søstre som vokser opp i vanskelige kår. Faren deres er en meget vrang mann, og en veldig dyktig smed. Men mora deres er redd og skjuler seg bak det å spise. Faren lærer opp begge døtrene i sverdkamp, men det er Ragna som er best og hun får et fantastisk sverd av faren. Som tenåring blir hun hentet til gården de hører til under. Der blir hun opplært som blodgytje (den som står for ofringen til gudene). Berghitte føler seg sviktet, fordi livet hjemme er så vanskelig. Men det tar ikke lenge tiden før Berghitte også blir hentet til sin skjebne. Hun skal gifte seg med kong Jorol av Syrren (det gir mening når du får hele historien).

Det er vanskelig å ikke røpe for mye når en skriver om så lange bøker med så mye handling. En vil jo gjerne at du og skal få oppdage historien slik forfatteren har tenkt den skulle være og at hemmeligheter ikke blir delt før de skulle. Jeg kan fortelle om det tredje barnet, bror til Ragna og Berghitte, for han er en bytting. Moren ble liggende alene med barnet etter fødselen, og da ble barnet hun fødte byttet. Siden disse bøkene handler om tre søstre, skjønner vi hvor det tredje barnet da er.

Det er herduegane som bytter barn. Herduegane er et folk som bor i fjell på øya Durinn. Det blir ikke forklart så mye rundt dem utenom at de lever veldig lenge. I utgangspunktet dør de ikke, men jeg forstår det sånn at de kan bli drept. På en måte er de som dverger, men forfatteren forklarer dem ikke nærmere. Jeg tenkte først at de er som en blanding av alver og dverger, men det finnes også alver i en svær forhekset skog som heter Yllarheim. Det er ulver som kan snakke i denne historien, og jeg tror at ulvene er alver.

Det er tre gamle guder som er viktige, de formet verden og er fedre til alt av folk, herduegane, minnefolket, alvene og de yngre gudene. I denne profetien, som ligger bak og under alt i denne boken, skal de våkne og sette igang Ragnarok. De yngste gudene fryktet fedrene sine, men istedenfor å drepe dem så bant de dem i skjul i verden. Hvis ikke de hadde vært bundne kunne de ha ødelagt verden.

Dei eldste gudane rådde over vatn, luft og stein. Llyr blei bunden i havet, av son sin Jolnir, med minnefolkets seid. Tyr blei bunden i lufta, av gudeborna i Yllarheim. Og Bor blei bunden i stein, av herduegane.

I tillegg har vi vergene som passer på guder som har blitt lagt til å sove slik at de ikke våkner før tiden:

Herduegane verjar Bor i steinen, Sølvfiskane verjar Storganden (Llyr) og ørnane, dei verjar Tyr i himmelen.

Dette er fantastiske bøker. Det er episk fantasy, en sjanger vi ikke er bortskjemt med på norsk. Det at den er skrevet på nynorsk får historien til å føles enda mer vår. I begynnelsen av bøkene finner du et kart over verden, og det ligner på den verden vi kjenner. Jentene, som er hovedpersonene kommer fra landet i nord. Vi får også møte andre personer i korte kapitler, det er personer som blir viktige for historien. Kapitlene er ofte ganske korte og fortettet. Det blir sagd mye i korte setninger. Språket er så nydelig, noen ganger må jeg lese om igjen bare for å få med meg ordene en gang til.

Som du forstår anbefales disse bøkene sterkt! Hvis du liker fantasy må du hvertfall lese dem. Men jeg tror bøkene også passer for dem som er glad i god historiefortelling. Dette føles norrønt, selv om det på mange måter ikke er det. Så det passer også for dem som liker de norrøne historiene våre. Les dem! er oppfordringen.

PS: Det er en egen historie om Song for Eirabu og bokbloggere. Bøkene solgte ikke så godt da de kom ut. Så blogger Ida jackson startet en kampanje for å forhåndsbestille bok 2 som ble meget vellykket.
PSS: Oda Bahr har skrevet en meget god anmeldelse av bøkene og har i tillegg med en ordliste (og linker til flere omtaler).