Dette kunne være en overskrift over hvordan jeg ser for meg det nye året, men er også tittelen på Agnas Ravatns nye bok.

For deg som ein gong hadde ei lys framtid, men som no er ein internettavhengig, nevrotisk, dvask og ulykkeleg tufs i tidsklemme.

Står det i rene ord på fremsiden, og selv om jeg ikke har så veldig lyst til å kalle meg selv tufs, eller befinner meg i tidsklemme. Så er vel resten nokså beskrivende.

Forlaget skriver videre bak på boken:

Dette er sjølvhjelpsboka for deg som ikkje kan fordra sjølvhjelpsbøker, men som likevel innser at du treng hjelp … Operasjon Sjølvdisiplin er ein praktisk og vitenskapeleg fundert guide til koreis du kan overvinne distraksjoner, slutte å prokrastinere, etablere gode kosthalds- og treningsvanar og gjenvinne impulskontrollen.

Spesielt det der med å prokrastinere kjenner jeg treffer et sted inni i selvbildet mitt, men også å overvinne distraksjoner. Ravatn skriver i boken at du alltid bare skal gjøre en ting om gangen, og jeg innser at jeg sjelden gjør det. Jeg har vært mer der at jeg er stolt over min evne til å gjøre flere ting samtidig. Så jeg prøvde når det gjaldt blogginnlegg og fant selvfølgelig at Ravatn har rett. Når jeg bare konsentrerer meg om å skrive, og tar all retting og linking og tekstformatering etterpå, så er det lettere å konsentrere meg om det jeg holder på med. Lettere å få kontakt med det jeg egentlig vil si. Jeg fant og at hvis jeg tok på meg øretelefoner og lukket øynene så ble det å lytte på lydbøker en ny opplevelse. En ting om gangen.

Jeg har ikke kommet like langt når det gjelder prokastinering. Der er jeg bortimot håpløs. Men når jeg er klar over det, så blir det også lettere å gjøre noe med.  Dr. Phil sier “You can not change what you don’t acknowledge”. (Ok, så har jeg begynt å se på tv-show om morgenen, noe må jeg jo finne på!) Men altså, han har et poeng der. Og, nå tenker jeg hvertfall på at jeg utsetter ting. Så det blir litt lettere å bare si, nå gjør jeg det.

Ravatns bok er på 107 små sider. Det er en liten lefse av en bok. Men tankene hennes er store og jeg tror faktisk at de kan hjelpe til å forandre på ting. Jeg kjente meg så igjen i denne boken, og ha ikke satt den vekk i noen bokhylle. For denne må jeg lese flere ganger.

Kan man si noe så mye penere om en bok, enn at “denne skal jeg lese om igjen“?

Operasjon Sjølvdisiplin har jeg fått av Samlaget.