Jeg må bare nevne sånn helt først at bloggen er 5 år i dag! Jippi! Jeg bruker ikke huske denne dagen, men i dag fikk jeg en gratulerer melding fra WordPress. Jeg har brukt å feire og ha giveaway på min egen bursdag og tror jeg fortsetter med det. Men altså; 5 år!

I mars leste jeg Mørkt som mitt hjerte av Antti Tuomainen, Istvillingene av S.K. Tremayne (pseudonym for Sean Thomas) og Elizabeth er borte av Emma Healey. Ingen av dem har jeg klart å få skrevet noe om, så her kommer en litt forkortet omtale av dem alle tre.

Mørkt som mitt hjerte er en kriminalroman fra Finland, noe som må være den første for meg. Vi møter en gutt; Aleksi Kivi, som mistet moren i ung alder. Hun forsvant men er antatt drept. Tyve år senere setter Aleksi etter den mannen han mener drepte moren sin og i en utspekulert plan hvor han blir vaktmester på «den antatte morderens» sommerhus. Det blir mye frem og tilbake, han forelsker seg i «morderens» datter. Slåss med «morderens» sjåfør, følger etter dem og spionerer på dem. Vi får også noen glimt tilbake i tid, til før moren forsvant.

Plottet i denne boken var nytt for meg og romanen føles ny og frisk, med nye og friske ideer. Likevel føler jeg ikke at jeg kommer skikkelig inn på Aleksi. Han forblir en nokså diffus skikkelse. Men det kan være fordi vi møter en del folk og en del teorier i noe som er en ganske tynn bok. Aleksi har kontakt med den politimannen som etterforsket morens forsvinning, og som etterhvert har noe med at det er en annen dame som forsvinner på lignende måte. Denne kontakten mellom disse to er varm og fin. Politimannen vil ikke at Aleksi skal etterforske på egenhånd, men det viser seg at han har gått langt ut over det han har lov til for å hjelpe til med å etterforske forsvinningen.

Jeg likte å følge Aleksis tanker og følelser og syntes mange av ideene hans for hvordan han skulle få tak i opplysninger å være smarte og oppfinnsomme. Det reddet boken for meg, for den fikk aldri rumpa i gir. Det ble litt hit og dit og så enda en sving utenom. Men noe spenning fant jeg absolutt, og jeg hadde ikke problemer med å få lest den ferdig.

Jeg leser krim på sengen, og Istvillingene havnet i bunken med nattbordsbøker. Det angret jeg på underveis da denne thrilleren ble vel spennende. Jeg trodde egentlig ikke i begynnelsen at det skulle bli så bra som det ble, for den er ganske langdryg i den første delen. Men så skaut den fart på seg og slutten var riktig så flott.

Et ektepar i London får identiske eneggede tvillinger, og da de er cirka seks år detter den ene av dem ned av en balkong og blir drept. De velger å flytte til en bitteliten øy utenfor Skye (Skottland) hvor faren har arvet et gammelt skaberakkel av et hus. (Jeg har vært på Skye og ser virkelig for meg det karrige landskapet). Mens de er der opplever de stadig mer skremmende ting rundt den gjenlevende tvillingen. Hun forteller dem etterhvert at hun er den tvillingen som døde, og foreldrene lurer på om de har tatt feil. Det skjer stadig merkelige ting rundt jenta som er igjen og barna på skolen er livredde henne.

Denne thrilleren var som sagt til tider veldig skremmende og det gjør det til en god thriller for meg. Fordi jeg ikke er særlig lettskremt. Men det irriterte meg nok litt at det tok så lang tid før det ble skikkelig skummelt. Romanen handler mye om foreldrene og deres skranglete ekteskap. Konen har vært utro og mannen drikker og de snakker egentlig ikke noe særlig sammen. De ulike kapitlene varierer mellom å se tingene fra konen og mannens ståsted. Og noe av det som er mest skremmende er hvor utrolig sint mannen er på konen og hva han drømmer om å gjøre med henne. Så en fin bok til mørke høstkvelder når du ønsker å bli litt skremt.

Elizabeth er borte var fornøyelig. Den handler om en gammel kvinne, Maud, som er blitt dement. Hun har gode dager og dårlige dager og skriver lapper til seg selv for å huske ting. Hun har en venninne som heter Elizabeth, og nå er ikke Elizabeth i huset sitt. Så hun prøver å få alle rundt seg til å lete etter Elizabeth. Da Maud var ung forsvant søsteren hennes, Sukey. Og gjennom boken får vi også den fortellingen. Det er tydelig at Maud husker det som skjedde rundt Sukey bedre enn hun husker hva som skjer i nåtiden.

Maud har en datter som kommer innom henne hele tiden og som er nokså oppgitt over at moren glemmer alt som hun har fortalt. Men hun tar seg fint av moren og etterhvert flytter hun henne inn i sitt eget hjem. Vi blir engasjert i Mauds søken etter Elizabeth, men forstår etterhvert at det er Maud som glemmer at hun har blitt fortalt hvor Elizabeth er. Maud besøker for eksempel jevnlig politiet for å få dem til å lete etter Elizabeth, og hver gang tror hun at det er første gang hun er der.

Historien om Sukey er en kriminalfortelling, mens historien om Maud er en rørende fortelling om en kvinne som ikke husker lenger. Vi får virkelig medfølelse med henne og det boken gir en glimrende beskrivelse av hvordan det er å ikke huske. Maud har hjelp av lappene sine, men hun vet ikke hva som er nye og hva som er gamle lapper og derfor fører også lappene til krøllete situasjoner.

Av disse tre bøkene likte jeg absolutt Elizabeth er borte best og Istvillingene nest best. Men det er likevel vanskelig å sammenligne dem fordi det er tre så helt forskjellige bøker.