For ikke så lenge siden leste jeg om diktsamlingen Det er aleine du er hos Min bok og maleblogg og det inspirerte meg til å lese diktene til Margaret Skjelbred. Jeg har lest romanene hennes, men ikke diktsamlingene. Jeg fikk låne dem alle sammen hos svigermor, noe som var veldig fint, for de eldste er vanskelige å få tak i. De tre diktsamlingene jeg skriver om i dette innlegget er utgitt i 1983,1985 og 1989. Det vil si, å skrive om dem er å ta hardt i. Jeg kunne en gang (da jeg gikk på skolen) analysere dikt, men det er mye jeg har glemt. Så du skal heller få smakebiter fra de tre bøkene.

 

 

 

 

 

 

Det jeg kan si er at jeg opplever mange av diktene til Margaret som fortellende, flere av dem gir innblikk inn i tilværelsen til et ungt og forelsket sinn. Men det er også dikt i disse bøkene som er sorgtunge og handler om det å miste. Flere av diktene setter meg i en stemning hvor jeg enten vil le eller jeg vil gråte og de påvirker meg i ganske stor grad. Noen av diktene har rim, men de fleste er uten. Det første diktet du skal få lese er diktet som gir tittelen til den første samlingen. Det var også diktet som gjorde at jeg falt pladask for disse samlingene. Det var så nakent og vart, men samtidig sterkt og vakkert.

Det er aleine du er

Det er aleine du er.
Du kan stå om du skjælver i knærna.
Om du skulle snuble og detta
kan det væra ei styrke å vetta:
Du snubla i egne bein,
det var ingen du tråkka på tærna.
Det er aleine du er.

Det er aleine du er.
Du skal huse det heile tia,
om livet går mot eller med deg,
om folk er snudd fra eller te deg.
Og mistær’u fotfeste litt
kan du kikke heil nederst på sia.
Jeg har ei fotnote der.

Det er aleine du er.

Diktene er skrevet på Vestfoldsdialekt. De ligner på hvordan mannen min snakket da han først flyttet vestover, men han har blitt litt avslepen i kantene etterhvert. Men de har mange ord som jeg kjenner igjen fra dialekten og det gjør dem kjære og nære for meg. Spesielt er der mange ord der som farmor til mannen min brukte. Hun er dessverre død nå, men jeg fant et dikt med ord til henne i bok 2; Skildrerier.

Minneblomster

Enga står og solær seg med hundrevis a blomster.
Sommærda’n har lette lydær på.
Biesurr og fuglekvitter stilnær imot natta.
Minneblomster er så veldig blå.

Biesurr og fuglekvitter stilnær imot natta.
Enga visnær. Høsten er så grå.
Alle får vi noengang en kiste vi skal følle.
Minneblomster er så veldig blå.

Begge disse diktene har en vemodig tone, men der er også dikt fulle av liv og latter i alle tre bøkene. Ikke minst er der mange dikt om det å være forelsket. Men også slike om en kunne kalle morro-dikt. Så jeg har prøvd å finne ett av de mer lystige diktene som smakebit fra den siste av disse tre diktsamlingene jeg skriver om i dag; Bakkesøte, Øyentrøst.

Eventyr

Se, prinsen sover så søtt i slottet
og hekken vokser så høy omkring’n,
men Tornerose har lært å klatre
og entrær over som ingenting.

Ho finner rommet, ho finner senga
der prinsen slumrær på silkelaken
og lettær dristig på dynesnippen
for ho vil se om han sover naken.

Og det gjør prinsen, og prinsen vaknær
og tar imot ho med snapp og snute
og dynesnipp. – Så er eventyret
om Tornerose og prinsen ute!