Tags

, , , , , , , , , ,

Vann til elefantene er skrevet av den kanadiske forfatteren Sara Gruen i 2006. Hun er en ivrig representant for dyrenes velferd og det er derfor ganske ironisk (og tragisk) at det har kommet frem opplysninger om at elefanten som ble brukt i filmen Water for elephants ble utsatt for vold under opptreningen. Jeg nevner dette fordi jeg er opptatt av elefanter (og andre dyr) og hvordan de blir (mis)brukt, spesielt i filmer. Men tilbake til boken!

USA, 1931. Jacob er en 23 år gammel veterinærstudent. Skjebnens luner kaster ham ut i en vagabondtilværelse sammen med et annenrangs sirkus hvor han får jobb som dyrepasser. Her møter han Marlena, en av stjernene i forestillingen, og Rosie, en elefant som ikke vil la seg trene.

Jeg liker ikke sirkus! På grunn av dyrene, må jeg få si, så jeg var først litt usikker på om dette var en bok for meg. Men jeg hørte etterhvert andre fortelle om en vakker kjærlighetshistorie, så da måtte jeg prøve meg likevel.

Jeg falt for hovedpersonen; Jacob. Han forteller historien sin som gammel mann hvor han mimrer tilbake til han var 23 år og historien hans begynner; Hans brutale overgang fra en gutt i ferd med å utdanne seg som veterinær og som bor sammen med kjærlige foreldre som klarer seg ganske godt i depresjonstidens USA. Til en foreldreløs 23 åring som må klare seg så godt han kan, uten penger, uten familie og uten jobb. Tilfeldighetene gjør at han hopper på et tog. Der finnes et sirkus og Jacob får etterhvert jobb med å se etter dyrene. På sirkuset finnes det selvfølgelig også en stjerne. En vakker ung pike som uheldigvis er gift med den brutale dyretreneren.

Alt ligger så til rette for en kjærlighetshistorie full av vanskeligheter, utfordringer og konflikter. I tilfelle du ikke har lest boken skal jeg ikke fortelle hva som skjer. Men jeg vil si at jeg synes historien var vakker, og slutten klisjeaktig, søtsuppe-romantisk og nydelig. Den er søt, stilferdig, romantisk og pen. Og den er grusom og historisk. Den gir et glimt av depresjonstiden i USA hvor mennesker gikk til grunne fordi de ikke hadde en jobb, og hvor det å få seg jobb var ganske umulig. Den viser oss grusomhetene til en sadistisk dyretrener og den viser hvor ekstra vanskelig livet var for et menneske med en form for funksjonshemming.

Dette er en bok vel verd å lese, og den er veldig mye utlånt hos oss. Jeg har spurt litt etter når lånerne leverer den og stort sett er den også veldig godt likt. I tillegg er den, som jeg nevnte over, filmatisert.