Smakebit ~ Nærbilder

Tags

, ,

Smakebit på søndagVelkommen til nye smakebiter og god søndag!

I dag skriver jeg smakebit-innlegget litt i hui og hast. Jeg er hjemme hos mor fordi vi er med på å ha Evangeliesenteret på besøk. Evangeliesenteret er senter for rusmisbrukere. De får gå til behandling der og på bibelskole. Evangeliesenteret drives av pinsemenigheter. Vi hører til i Frikirken og det er der Evangeliesenteret er på besøk. Vi er hjemme fra sang og vitnemøtet som var i ettermiddag og skal bare spise litt før jeg må gå tur med hunden min og vi skal avgårde på kveldsmøtet. Mannen min er i kirken hele tiden for han har står for all maten hele helgen. Så han har det travlere enn meg.

Søndag blir like travel, med Gudstjeneste, venninnebesøk, tur med hunden og kveldsmøte. Så jeg vet ikke om jeg rekker innom så mange av dere på søndag. Men jeg skal ta det igjen på mandag for det blir avslappningsdag!

Jeg plukket en bok ut av mor sin bokhylle og skal gi deg en smakebit fra den. Det er boken Nærbilder av Egil Svartdahl. Svartdahl er en kjent TV-prest i Norge.

Alle mennesker har til alle tider vært opptatt av de eksistensielle spørsmålene: Hvor kommer jeg fra? Finnes det en Gud? Hva er meningen med livet? Er det et liv etter døden? Dette er den store samtalen som vi aldri blir ferdige med. Den foregår inni oss, og disse spørsmålene blir spesielt aktuelle når vi opplever ekstrem lykke eller sorg. Da kommer vi i kontakt med våre eksistensielle behov.


 

Smakebit ~ Anne Franks dagbok

Tags

, , , , , ,

Smakebit på søndagGod søndag! Jeg gleder meg til å lese smakebitene deres.

På fredag kom jeg hjem fra universitetet i Kristiansand. Jeg var der for å ta eksamen i litteraturundervisning og ha to undervisningsdager om fantasy-litteratur og flerkulturell-litteratur. Studiet i skolebibliotekkunnskap går stort sett over nettet, men av og til må vi til universitetet. Nå håper jeg at eksamen gikk greit.

For å slappe av etter eksamen (å, det er deilig å være ferdig!) har jeg tenkt å lese noen tegneserier, og kanskje begynne på John Ajvide Lindquists Bevegelsen. Jeg leste Himmelstrand for en stund siden og likte den virkelig godt. Bevegelsen er en fortsettelse på Himmelstrand. Men først skal jeg lese tegneserien som er basert på Anne Franks dagbok. Jeg har lest både den første og den andre utgivelsen av boken. (Etter Otto Frank døde ble boken gitt ut med enkelte deler som var sensurert i den første delen. For eksempel ting hun skrev om moren og om det å få mensen). Jeg har også besøkt Anne Frank museet i Amsterdam, det er i det huset de gjemte seg i slik at du får se selve rommene. Der er også den originale dagboken utstilt. På det ene bildet nedenfor kan du se hvordan huset ser ut. Hvis du ikke har lest denne boken så anbefales den sterkt. Den forteller en viktig historie om jødene i Nederland under 2. verdenskrig.

Jeg har to smakebiter i dag og siden begge er fra samme tegneserie er de begge bilder.  Den første er huset og den andre er Annes oppfattelse av at «alle» klager på henne. (Bildene blir større når du klikker på dem)

Teksten på bilde to er:
«Anne, vær så snill og kom ut … ingen er sinte på deg». «Vi må be Miep om å ta med flere beroligende midler» «Medisin hjelper ikke, det handler bare om disiplin.» «Denne deprimerende lille jenta kommer til å gjøre tiden vår her til et mareritt!» «Prøv å være mildere mot henne. Tenk hvor redd hun må være.» «La henne være. Hun er bare et barn!» «Se på den vakre kjolen jeg kjøpte til Anne!» «Så hyggelig. Hun har vært så trist i det siste …»


Smakebit ~ Barsakh

Tags

, , ,

Barsakh er første bok av tre (de neste er Verdensredderne og De som ikke finnes) som delvis henger sammen. De er ungdomsbøker skrevet av norske Simon Stranger og oversatt til flere språk. Jeg har lest Barsakh før, men har den med i dag fordi den er pensum på skolen og jeg derfor skal lese den om igjen. Linken på tittelen fører til innlegget jeg har skrevet om alle tre bøkene. Men jeg skal gjenta det viktigste av handlingen i Barsakh her.

Hovedpersonen i alle tre bøkene er Emilie. Vi møter henne i Barsakh hvor hun er på ferie på Gran Canaria med foreldrene og lillebroren Sebastian. Emilie holder på å utvikle spisevegring og hun lurer og lyver for foreldrene om hvor mye mat hun spiser. Samtidig løper hun så mye hun kan for å få brukt opp kalorier. En dag hun er ute og jogger ser hun en båt som dupper i havet utenfor en bortgjemt strand. Ombord er flyktninger fra Afrika. De som er igjen av den gjengen som forlot Afrika. Emilie hjelper dem i land, kjøper mat til dem og gjemmer dem i et hus. Blant guttene i båten er Samuel fra Ghana. Han og Emilie blir venner og løper avgårde sammen da politiet kommer. Før Emilie drar hjem gir hun Samuel en lapp med adressen sin.

Smakebit på søndagSmakebiten er fra da Emilie finner båten:

<a href="https://pixabay.com/users/antriksh/">antriksh</a> / PixabayEn båt.
En liten, skrøpelig trebåt, fylt til randen med mennesker. Afrikanere. Akkurat som på bildet i avisen.
De var ikke mer enn femti meter fra land, likevel lå de fleste av dem urørlige mens båten langsomt drev innover. Et hode stakk opp over ripa. En gutt på omtrent hennes alder hadde fått øye på henne og vinket inn mot land.

Og Samuels perspektiv:

Båten drev sakte innover. Samuel hevet hodet over kanten for å se hvor de var. Først så han bare klippene, sandstranden og bølgene som skummet inn mot land. Så fikk han øye på henne. En ung, europeisk jente med moderne, tettsittende treningstøy. Akkurat som på tv. Endelig. Endelig var de fremme.
Ved siden av ham lå alle de andre flyktningene med øynene lukket. Tørre lepper. Hvor mange dager hadde de ligget slik? Hvor lenge var det siden sist noen av dem hadde spist eller drukket noe? Det burde vært et eget ord for noe så idiotisk: å være omgitt av vann på alle kanter, men likevel holde på å tørste i hjel.


Smakebit ~ Nocturnes

Tags

, ,

Smakebit på søndagDet er søndag og tid for nye smakebiter.

Denne helgen er barnebarnet vårt på besøk og det går mer i barnebøker enn voksenbøker. Men litt lesing for meg selv klarer jeg få til innimellom. Akkurat nå er det Nocturnes av Kazo Ishiguro jeg leser på. For ikke så lenge siden leste, og elsket, jeg En kjempe begravd, av samme forfatter. Så jeg håper jeg skal like de fire historiene i Nocturnes like mye.

To these girls Meg was their big sister, their fountain of wisdom. Because once upon a time, she’d been exactly like them. You’ve got to understand, these were serious girls, really ambitious, determined girls. Did they talk about clothes and shoes and make-up like other girls? Sure they did. But they only talked about which clothes and shoes and make-up would help them marry a star. Did they talk about movies? Did they talk about the music scene? You bet. But they talked about which movie stars and singers were single, which ones were unhappily married, which ones were getting divorced. And Meg, you see, she could tell them all this, and much, much more. Meg had been down that road before them. She knew all the rules, all the tricks, when it came to marrying a star.


Splintret – første bok i Livsloven av Neal Shusterman

Tags

, , , , ,

SplintretSplintret er første bok i kvartetten Livsloven av Neal Shusterman. De neste tre bøkene er Spleiset, Sjelløs og Samlet.

Jeg plukket frem Splintret som den gule boken jeg skulle lese i januar i Heddas bokhyllelesing. Jeg visste den var en ungdomsbok, men leste ikke bakpå boken før jeg satte i gang. Det gjorde at jeg ble «litt» overrasket. Og jeg måtte slå den opp og lese om den.

Handlingen baserer seg på at det har blitt slutt med abort. Etter en krig mellom abortmotstandere og abortforkjempere kom de til enighet om følgende. Barn kan aborteres når de er mellom tretten og atten år. Det kalles fragmentering. Fordi vitenskapen har kommet så langt at de nå kan bruke absolutt alle deler av mennesket i transplantasjoner så kan et barn mellom tretten og atten sendes til operasjon som organdonor. «De» mener at barnet da lever videre, bare på en annen måte. Loven sier at absolutt alle delene må brukes, men det virker som det ikke er mangel på folk som trenger deler. Hvis du har astma kan du få nye lunger. Har du skadet en fot eller en hånd kan du få en ny, osv.

Connor finner ut at han skal fragmenteres, noe barn egentlig ikke skal vite om før de blir hentet, og klarer å stikke av. Underveis finner han flere «fraggere» som de blir kalt. Barn som er på flukt og som prøver å klare seg til de blir atten. Da er de voksne og kan ikke fragmenteres lenger. Den lille gjengen finner flere og tilslutt et helt samfunn av «fraggere». Boken handler om den første delen av reisen og jeg gleder meg til å begynne på bok to.

Dette er på en måte så «far out there» at det blir god underholdning. Bøkene handler selvfølgelig om opprørsk ungdom, et ganske vanlig tema. Men forfatteren har funnet en ny vinkling som gjør denne historien spennende på sin egen måte.

Kapitlene alternerer mellom forskjellige ungdommer, vi er for eksempel mye med hovedpersonen Connor. På veien finner han Risa – som er barnehjemsbarn til barnehjemmet ikke har råd til å ha henne lenger. Men også Lev, som er tiende. Også et originalt konsept. I følge troen hans (foreldrene sin) skal hvert tiende barn «gis til Gud». Det tiende barnet vokser derfor opp som en prins/prinsesse til de blir tretten og sendt til fragmentering. Vi får også innblikk i operasjonene og møter nye karakterer underveis.

Jeg likte boken mye bedre mot slutten enn jeg gjorde i begynnelsen. Da var jeg ikke sikker på om dette ble bare en ny opprørsk ungdom bok, den utviklet seg til å bli så mye mer. Så nå har jeg lånt de tre neste på biblioteket og ser frem til å lese dem.

Splintret har jeg fått fra Cappelen Damm.

Smakebit ~ Kjære Gud, kommer du snart? Det er så rotete her

Tags

, , , , , ,

Av og til velger jeg bøker på grunn av tittelen og det er tilfellet her.  Kjære Gud, kommer du snart? Det er så rotete her er skrevet av Marianne Magelssen. Den er formet som en samtale mellom psykolog og pasient, samtidig som den handler om hva pasienten tenker og opplever. I slutten av boken skriver Magelssen at boken er konstruert på denne måten. Kunnskapen til psykologen er satt sammen av ting Magelssen har lært hos familie, venner, filosofer, forfattere, terapeuter osv. Så psykologen i boken er et konstruert bilde, og samtalen med forfatteren en konstruert samtale. Men det skulle man ikke tro når man leser boken. Forholdet vi leser om føles ekte og samtalen helt reell.

Boken tar for seg det den kaller de fem verktøyene man trenger i livet. Tilsammen danner verktøyene det forfatteren kaller flyt-metoden, men jeg er ikke sikker på om det er det beste navnet. Verktøyene er Gjespe, Aksept, Oppmerksomhet, Snakke Sant og Takknemlighet. Verktøyene er godt beskrevet i boken og samlet utgjør de et trolig hele. En tror på boken etter å ha lest den og underveis føler en behov for å prøve ut verktøyet. I boken blir de prøvd ut av jeg-personen. Hun er i et forhold som skranter samtidig som hun sliter med ting hun selv har opplevd. Det som fikk begeret til å renne over var at samboeren fikk barn med en annen (barnet ble unnfanget før de ble sammen).

Dette er en selvhjelps-bok, men er både kortere og mer tilgjengelig enn jeg synes selvhjelps-bøker vanligvis er. Den gir gode forklaringer og fornuftige begrunnelser, så man tror på det forfatteren ønske å formidle. Samtalene er gode å følge og jeg-personen uttrykker mange av de følelsene en selv har i ulike situasjoner i livet. Kanskje det beste er at de positive og de negative følelsene får like stor plass. Jeg likte boken virkelig godt og kan tenke meg å lese den om igjen for å huske mer. Med andre ord anbefales den som en bok hvor en kan finne verktøy til å hjelpe en med tanker og følelser det kan være vanskelig å fatt i.

Smakebit på søndagSiden det er søndag henter jeg smakebiten fra Kjære Gud, kommer du snart? Det er så rotete her av Marianne Magelssen. Smakebiten er fra det hun skriver om verktøyet Snakke Sant og under finner du øvelsen som hører til samme kapittel:

– I dag skal vi snakke om det å snakke sant, sa hun. – Snakker du sant?
– Det tror jeg. Jeg forsøker i hvert fall ikke å ljuge.
– Sier du det du mener, eller forsøker du å skåne?
– Jeg er redd for å såre andre, så jeg forsøker antagelig å skåne.
– Hvem tror du det er godt for?
– Jeg vet ikke
– Hva gir det deg?
– Jeg slipper vel unna det som er vanskelig da, slipper å si det som er vanskelig.
– Du slipper ikke unna. Menneskekroppen reagerer på usannheter, både egne og andres. Når vi er ærlige og sier ting rett ut, «jeg er lei meg» slapper kroppen av fordi det du sier samsvarer med det du føler. Å snakke sant åpner opp og skaper bevegelse.


Mine Mammut anbefalinger 2018

Tags

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Det kan være utfordrende å klare å begrense seg når Mammut-katalogen faller ned i postkassen. Men om jeg er aldri så streng med meg selv når jeg krysser ut det jeg vil kjøpe, så havner det alltid flere bøker i posen når jeg er i bokhandelen. Unnskyldningen min er at jeg handler julegaver på Mammut-salget. Da kan jeg få mye for pengene. For å gi deg noen tips har jeg samlet sammen hvilke bøker jeg anbefaler deg å kjøpe. De fleste av dem har jeg lest, og noen står på min egen liste.

Romaner og fortellinger

Min Mammutavis kommer fra Libris og der har de Bienes historie som spesialtilbud.

Hele boken handler om bier. Vi får tre historier, en fra 1852, en 2007 og en fra 2098. I 1852 følger vi en mann som er lidenskapelig opptatt av naturvitenskap. Han ligger til seng med melankoli, men da han finner ut at han skal bygge en ny type bikube kommer han seg på bena og jobber iherdig. I 2007 møter vi en birøkter som opplever Colony Collapse Disorder som er når hele kuber med bier dør. Dette startet i 2007 og er nå et stort problem og det blir et økonomisk og sosialt problem for hele familien til birøkteren. I 2098 er vi i Kina. Matproduksjonen i verden har kollapset fordi det ikke lenger finnes bier til pollinering. I Kina har de laget et system hvor mennesker pollinerer og de klarer på den måten å produsere mat. Vi møter en av disse menneskene og hennes familie.

Jeg elsket denne boken. Alle de tre historiene var interessante og spennende og Lunde skriver denne boken på en måte som gjør at man blir involvert. Man bryr seg om at biene blir borte og blir våken for hva dette betyr. Samtidig som man nyter historien som en historie.

Selv skal jeg kjøpe Hjertet gir seg ikke av Margaret Atwood. Hun er en av mine favorittforfattere, og den siste boken i Elena Ferrantes Napoli-kvartett. Det er en serie jeg enda ikke har lest, men nå når jeg får alle fire bøkene i hus skal jeg sette i gang.

De skyldfrie av Gaute Heivoll er også en bok jeg gleder meg til. Jeg har lest de fleste av hans bøker, som for eksempel Over det kinesiske hav, som også er med på Mammut-salget.

Over det kinesiske hav handler om en familie som bygde seg et hjem på Sørlandet og som der tok inn psykisk utviklingshemmede og/eller psykiatriske pasienter i forpleining i årene etter 1945. Foreldrene i historien har jobbet på Dikemark sykehus i Oslo, men draget til landsbygda ble for stort og de dro tilbake til Sørlandet. Der bygget de et stort hus på hjemmegarden. Et hus der det var det plass til å ta inn pasienter. Synsvinkelen vår er sønnen i huset. I rammefortellingen er han tilbake for å rydde huset etter at moren er død, og han ser tilbake på hva han husket fra oppveksten. I huset, sammen med familien, bodde fem søsken fra Stavanger. De var mer eller mindre utviklingshemmede og holt seg stort sett for seg selv på rommet de disponerte på loftet. Den ene søsteren, Ingrid, var imidlertid på alder med hovedpersonen og ofte med ut for å leke. Sammen med dem bodde onkel Josef, som var morens onkel. Han hadde falt av en vogn og slått hodet. Matiassen og Jensen bor der og, dem får vi ikke vite så mye om. Men de er likevel levende beskrevet.

Dette er en vakker bok, en sår og øm og kjærlighetsfull bok. Tenk at det faktisk fantes slike mennesker, slike selvoppofrende og kjærlighetsfylte mennesker som ga verdi til det som i manges øyne ble sett på som noe uten verdi. Det er glimt av det i boken. Mennesker som stimler sammen for å glo og gutter som mobber og ler på bussen. Men stort sett er ikke menneskene i denne boken slik. Vi blir kjent med dem, glad i dem, og vil gjerne høre hele deres historie.

Edvard Hoem er en annen forfatter som skriver virkelig fine historier. Han har tatt for seg slektninger, først i Norge og så i Amerika i tilsammen seks bøker. På Mammut finner du Bror din på prærien og Land ingen har sett, som jeg ikke har lest. Men i tillegg anbefaler jeg resten av bøkene; Mors og fars historie, Jordmor på jorda og Slåttekar i himmelen. (I fjor kom også Liv ingen andre har levd).

Sommerboken av Tove Jansson er en klassiker som jeg har lyst til å lese hver sommer. Det er en bitteliten, men fantastisk bok. Carsten Jenssens Den første sten har jeg allerede kjøpt, men ikke lest. Den har jeg imidlertid hørt så mye bra om at jeg anbefaler den og.

Jeg vet hvor du er av Claire Kendall er den beste thrilleren jeg leste i fjor. Hovedpersonen i romanen er Clarissa. Hun er helt nylig blitt alene og jobber på universitetet i administrasjonen. En av hennes kolleger, Rafe, følger etter henne, sender henne ting og ringer hele tiden. Vi kommer inn i handlingen etter at Rafe har dopet og voldtatt Clarissa, og etter hun har fått tak i brosjyrer om hva du gjør når du har fått en stalker. Hun er valgt ut til jurytjeneste, og er glad for at hun skal være hele dagen i retten og ikke på kontoret der også Rafe er. Hun er en sterk dame som har bestemt seg for å ta tilbake livet sitt. Men æsj så creepy det er når Rafe følger etter henne og gjør ulike ting jeg ikke skal avsløre her. Det er noe med måten Kendal skriver på som virkelig kom under huden på meg.

Denne anbefales. Jeg vet der er flere som meg som gjerne vil at thrillere skal være mer skremmende i hele historien. (Som leste Casino-grøssere da de var på moten og virkelig ble skremt!) Men det er også det at Clarissa er sterk, selv om hun ikke føler det slik selv, og at hun tar tak i ting som gjør boken så bra. Et eksempel til etterfølgelse om du noen gang skulle havne i en slik situasjon – i alle fall i delen om å involvere politiet.

De søvnløse av Kim Leine er en annen av romanene jeg anbefaler. Den er en dystopi fra 2015 og handlingen er lagt til Grønland. Det de-sovnloseraser en krig i Europa og i en fredelig liten bygd på Grønland ligger det et sykehus hvor handlingen utspiller seg. Solen går ikke lenger ned og dette er vanskelig for flere å leve med. Synsvinkelen i denne romanen, som bare dekker et døgn, er spesiell idet at den gis videre fra person til person. Enten ved personlig kontakt eller ved mail, telefon og så videre. Til sammen hopper den mellom 25 personer. Det er kjærlighet her, spenninger, en psykotisk mann som stikker av, en 75 år gammel lege som drar etter ham. En kone, en elskerinne med mer.

Menn uten kvinner er av Haruki Murakami. En fantastisk forfatter og også en favoritt. (Jeg kan ikke forstå at han ikke får Nobelprisen i litteratur snart!) Menn uten kvinner har jeg ikke skrevet om, men den er lest. Det er en novellesamling, som Murakami skriver mange av. I et intervju har han sagt at han skriver noveller mellom hver roman.

Tore Renbergs Du er så lys må absolutt med på listen. Hovedpersonen beskriver seg selv som enkel og ser opp til kona si som er den viktigste i livet hans. Hun er rektor og stor forkjemper for at religion ikke skal blandes inn i skole eller samfunn. Hun er effektiv og arbeidsom, og han tasser etter henne og er redd hun skal miste respekten for han.

Men jeg glemmer helt å si at denne romanen er på nynorsk. Og et nydelig nynorsk og. Slik at språket nærmer seg poesien samtidig som det er direkte og nakent. Han går rett på personene og beskriver dem slik de er. Både fysisk og psykisk. Men vi ser hovedpersonens syn på hvem og hva de er, og spørsmålet er da om han noen ganger tar feil?

Dikt

Av diktsamlinger må jeg absolutt ta med Søster av Gro Dahle og Sigd av Ruth Lillegraven. De er begge to virkelig flotte diktsamlinger, om på en ganske forskjellig måte.

Mord og mysterier

Jeg leser krim hver kveld og det utgjør opptil 50 krimbøker i året. Det betyr at jeg har lest en stor haug, men også at det er bøker jeg sjelden skriver om. Så her er det ikke så fullt mange linker. Men jeg anbefaler alle krimbøkene til Jørn Lier-Horst. Han er en flott forfatter som skriver bøker både for barn og voksne. På hvert sitt nivå er bøkene virkelig spennende og engasjerende. Under fanen Mord og mysterier i Mammut-avisen finner du Når det mørkner og Blindgang. Og under fanen Leselyst og leseglede, barneboken Operasjon Påskelilje til 5-8 år og Clue 1-4 og Clue 5-8 til 8-12 år.

Jeg liker godt bøkene til Camilla Läckberg og Løvetemmeren står ikke tilbake for noe av dem.

Det forsvinner jenter sør-øst i Sverige. Den siste av dem, Veronica, forsvant fra Fjällbacka og etter flere måneder har ikke politiet funnet ut noen ting. Så dukker Veronica opp igjen, men blir påkjørt av en bil og dør av skadene. Ved obduksjonen oppdager de at hun er grovt mishandlet (så grovt at det var vanskelig å lese om). Erica er i gang med en ny bok, denne gangen om Laila som drepte mannen sin og som holdt datteren lenket fast i kjelleren. Laila er på institusjon/fengsel og tar imot Ericas besøk uten å ville snakke om hva som skjedde. Patrik og resten av politistasjonen ved Tanumshede finner ut at de vil koordinere alle politistasjonene som etterforsker en forsvunnen jente, og Erica klarer ikke å la Patriks sak ligge uten å prøve å hjelpe. Så som vanlig blander Erica seg opp i politiets arbeid.

Som vanlig, når jeg får en ekstra god kriminalroman mellom hendene så går det ut over nattesøvnen. Jeg leser krim på sengen, og dette ble tre meget sene kvelder (netter) før jeg var så trøtt at jeg ikke kunne fortsette. Men Løvetemmeren er fryktelig vanskelig å legge fra seg, så nå er du advart. Den er så spennende at du bare må lese en side til, og en til. Den er skummel, interessant, levende og opprivende. Og meget, meget god

Av andre krimforfattere jeg liker er forfatterparet Cilla og Rolf Börjlind med Den tredje stemmen og også forfatterparet Hjorth og Rosenfeld som skriver fantastiske krimbøker. Det er boken Ikke bestått av dem som er med på salget. I tillegg liker jeg veldig godt S.J. Bolton som skriver skikkelige thrillere. Boken hennes er Roser er røde.
Den syvende demonen av Øistein Borge, Alex og Irene av Pierre Lemaitre og To komma åtte sekunder av Jan Mehlum er også bøker jeg har kost meg med. Spesielt må jeg likevel nevne Kalypso av Ingar Johnsrud. Den er meget bra.

Kalypso av Ingar Johnsrud leverer virkelig. Johnsrud har skrevet to bøker om Fredrik Beier og Kafa Iqbal, den første het Wienerbrorskapet. Jeg vil påstå at begge to er noe av den beste krimlitteraturen jeg har lest. Dette er en oppegående, voksen og intelligent skrevet bok, med et utrolig høyt spenningsnivå. Jeg vil anbefale deg å begynne med den første boken, rett og slett fordi du da får bli kjent med karakterene, og fordi du forstår litt bedre hvorfor Fredrik Beier i denne boken våkner og ikke vet hva som skjedde kvelden før – har han muligvis prøvd å ta livet av seg?

Men selve krimsaken kan stå alene, hvis du først og fremst er interessert i å løse den. Beier blir sykemeldt men klarer ikke å holde seg unna da det dukker opp to lik i Oslo. I utgangspunktet har de ikke noe felles, men de oppdager at det ligger noe i fortiden som binder dem sammen. Samtidig er det en narkoman som bruker ekstremt med vold og kaller seg Kain. Finnes det også en Abel? Som i den første boken vever Johnsrud sammen en rekke historier slik at du hopper fra den ene til den andre mens du leser. Det er ikke mange som klarer å holde på spenningen når det veksler slik. Men det klarer Johnsrud.

Jeg fant noen andre bloggere som anbefaler hvilke bøker du bør kjøpe, så du finner flere tips hos:

Brevet frå krigen av Ingunn Røyset

Tags

, , , , , , , , , ,

Brevet frå krigenI studiet i skolebibliotekkunnskap har vi endel barnebøker i ulike sjangre som pensum. Brevet frå krigen av Ingunn Røyset representerer en form for fagbøker for barn. Den handler om andre verdenskrig sett fra ståstedet til Jorun Emilie Holm Waage som var 12 år da krigen startet. Jorun bor sammen med familien på Lindøya. Det er en liten øy i Oslos havnebasseng, bare to kilometer fra Rådhusplassen.

9. april 1940, tidlig om morgenen, fløy bombeflyene lavt innover Oslofjorden. Litt senere på dagen var det lyden av kanonene på Oscarsborg festning som drønner over Lindøya. De skyter mot krigsskipet Blücher som er på vei innover mot Oslo. Alle disse tingene lærer vi på skolen. Men det blir annerledes sett fra et synsvinkelen til et barn som bor like ved.

Ulet fyller heile draumen. Det er eit av dei vonde. Dei som handlar om å flykte, om å springe og springe og aldri kome nokon stad. Berre mamma spring sin veg. Mamma og pappa og Terje og Brita.
Jorun set seg opp i senga. Den skingrande lyden kjennest gjennom heile kroppen. Det er ikkje berre flyalarmen som brøler. Brita hyler også.

Det er ikke ofte jeg har lest om andre verdenskrig i Oslo. Som regel har jeg lest om politikere, om motstandsfolk og deres arbeid rundt om i Norge eller om lokalhistorie fra Vest- og Sørlandet, fanger på Grini og tyskernes herjinger i Nord-Norge. Så det var mye nytt for meg i boken. Engelskmennene prøvde for eksempel å bombe bygningene i Victoria terrasse der nordmenn ble holdt fanget og torturert, men bommet og traff hus og også trikken som gikk forbi. Det døde mange mennesker i disse bombetoktene. Men flest mennesker var det likevel tyskerne som tok livet Brevet frå krigenav.

I synsvinkelen fra et barn får vi høre endel om skoledagene. Jorun måtte bytte skole to ganger fordi tyskerne tok skolene til å overnatte på. De opplevde at venner gikk inn i Hirden. De måtte forholde seg til det skremmende og skumle en krig er. Krype ned i kjelleren da flyalarmen går og utstå gjennomsøkninger av husene etter motstandsfolk.

Ho må seie nei kvar gong fjorden er stengd. Det er han ofte.
Når det er miner i fjorden, får dei beskjed om at hamna er sperra, og at det ikkje er lov å kjøyre inn til byen. Det er nokså irriterande.
Men det verste er alt bråket. Så snart det er lyst om morgonen, startar tyskarane med å uskadeliggjere dei engelske minene. Dei flyg fram og tilbake over hamna med ein magnetisk jenring. Dei held på slik i fleire dagar og gjer alle aldeles tullete i hovudet av flydur.

Onkel til Jorun er tysk, og etterhvert drar hele familien hans til Tyskland. Jorun får brev fra søskenbarnet sitt om hvor ille det er også der. Så vi får et lite glimt av at barn ikke hadde det bra i Tyskland heller. Det var ikke bare Jorun og andre barn i Norge som sliter med mangel på mat og traumer fra bombing og herjingen til soldatene.

Boken er godt illustrert med både offisielle bilder av soldater og krigsmaskineriet. Men også med private bilder fra Joruns familie. Fint er det også å se klassebildene fra år til år. På sidene finner en også faktabokser som forklarer vanskelige ord og spesielle datoer og fenomener fra krig.

Dette var en sterk bok som fort engasjerte meg så sterkt at jeg glemte å se etter virkemidler og lignende i tekst og illustrasjoner. Jeg må lese boken om igjen for det. Helt til slutt, da kongen kommer hjem var det ikke fritt for at jeg ble rørt og våt i øynene. Det er et meget godt tegn når en bok kan engasjere så sterkt med en historie en egentlig kjenner fra før.

Ho løfter fotoapperatet opp til auga. Kong Haakon har stoppa der oppe ved toppen av leideren. Jorun ser at han løftar hovudet og ser utover alle båtane som ligg langs skipssida og vidare innover fjorden. Det har blitt heilt stille.
Kva tenker han no? Tenker han at han trengde ikkje vere spent på å kome heim? At det ikkje var nokon grunn til å vere redd for korleis han ville bli mottatt. Tenker han at når det er så mange som tar imot han her ute på sjøen, korleis er det då inne på land?

Smakebit ~ Splintret. Livsloven 1

Tags

, , ,

Smakebit på søndagDet er søndag og på tide med en ny smakebit fra boken du leser.

Hele lørdag har jeg jobbet med en oppgave på universitetet (Skolebibliotek kunnskap). (Og dager før det, men jeg var hadde en pause da jeg var hjemme hos mor en tur torsdag og fredag). Oppgaven var vanskelig, mest fordi svaret bestod av begrep jeg syntes det var vanskelig å definere. Jeg fant en bok på Nasjonalbiblioteket som hjalp meg med å få ord på det jeg ville si, så i går ble den endelig ferdig. Innlevering er på mandag, og jeg skal lese igjennom det jeg har skrevet en (eller fem) ganger til før jeg leverer. Men det er en så deilig følelse når en oppgave er ferdig!

Jeg leser flere bøker nå. Mest fordi jeg leser bøker i skolefag, bøker til leseutfordringer og bøker jeg har lyst til å lese. Jeg skulle ha lest Little Women i sist måned, så nå står både den og februarboken i Labbens lesesirkel; Sing. Unburied. Sing  av Jesmyn Ward på listen. Sammen med Himmelfall av Kari Brænne som er månedens lydbok og Den politiske kandestøber som er månedens bok i bokhyllelesingen. Nå er jeg absolutt ikke sikker på om jeg rekker over dem alle, for 28. februar er det også eksamen.

Bare fordi jeg har lyst leser jeg den første boken i serien Livsloven av Neal Shusterman. Den heter Splintret og er første bok i en serie av fire. Bøkene er ungdomsbøker, men jeg liker dem virkelig godt.

Splintret«Vær så snill … » sier gutten.
Vær så snill hva da? tenker læreren. Vær så snill å bryte loven? Vær så snill å utsette meg selv og skolen for fare? Men nei, det er slett ikke det han mener. Det han egentlig sier, er:
Vær så snill å være et menneske. Med et liv så fullt av regler og systemer er det så lett å glemme at det er det de er. Hun vet – hun ser – hvor ofte medlidenhet havner i bakgrunnen for egoistiske hensyn.

I et samfunn hvor uønskede tenåringer brukes som kilde til høsting av organer og kroppsdeler, kjemper tre rømlinger mot systemet som er ute etter å fragmentere dem. Connors foreldre ønsker å bli kvitt ham fordi han er vanskelig å kontrollere. Risa, en myndling av staten, skal bli fragmentert for å kutte barnehjemskostnader. Og Lev, er en tiende, et barn unnfanget for å bli fragmentert, som en del av familiens strenge religion.


Mannen og muren av Sercan Leylek

Tags

, , , , , , , , ,

Mannen og murenEn dag jeg satt med appen eBokBib og lette etter en ny bok å lese, fant jeg boken Mannen og muren av den tyrkiske forfatteren Sercan Leylek. Den er merket som fantasy på biblioteket, og har handling fra Oslo. Faktisk klarte jeg se for meg at handlingen blant annet er fra Bygdøy Alle fordi Nasjonalbiblioteket blir nevnt som nabo til den lille parken hvor Muren er plassert. Leylek har bodd og jobbet i Norge siden 2009. I Tyrkia er han mest kjent for de to sci-fi romanene Cydonia (2002) og Reis ve Nostradamus (2015). På omtalen av Mannen og muren (fra forlaget), merkes boken som en blanding av historisk roman, fantasi og magisk realisme.

Hovedpersonen Yakamoz er sykemeldt på grunn av depresjon, selv om det hintes litt til at han ikke er så syk som han gir seg ut for å være. Han går til behandling hos psykologen Jeanette. En dag går han forbi en liten mur og hører i noen få sekunder vann som bruser. Senere er det stemmen til jødiske Anna Sophie som kommer fra muren. Hun forteller at hun har vært fange i muren i 75 år, fra en episode i 2. verdenskrig. Ved foten av muren ligger en minneplate over jøder som ble deportert til Polen. Yakamoz blir fascinert av Anna Sophie, selv om Jeanette prøver å få ham til å forstå at han bare hallusinerer. Hun går så langt som å få ham tvangsinnlagt med psykose.

Anna Sophie forteller at hun ikke vet hvordan hun havnet i muren, men det må ha noe med et halskjede å gjøre og det halskjedet ligger gjemt på Nasjonalbiblioteket, siden det var der hun jobbet under krigen. Men da Yakamoz drar for å hente halskjedet er det borte, og jakten på å få tak i det er i gang. Halskjedets historie blir fortalt gjennom Anna Sophies bestemor og går tilbake til Egypt og 1500 år før Jesus ble født. I tilbakeblikk får vi Anna Sophies historie, men også historien til en av fangene på Grini i 1942. Der jobber den sersjanten som er ansvarlig for det som skjedde med Anna Sophie. (Hvis jeg forstod det riktig).

Leylek skriver i begynnelsen av boken at han hadde tenkt å skrive manus til en kortfilm, og at flere av bifigurene er tenkt å være biroller som fungerer godt på film. De aller fleste fungerer veldig godt i boken og, men akkurat historien fra Grini er litt vanskelig å få til sammen med resten av boken. Det den gjør er å forandre boken til en bok om 2. verdenskrig på en sånn måte at den vil være et godt undervisningsmiddel for å fortelle ungdommer om jøders skjebne. Og det er en bra ting i seg selv. Men i en historie for voksne legger den til (en veldig fin liten historie) som ikke er helt nødvendig. Fantasi-delen er godt ivaretatt med historien om muren og om Yakamoz forhold til den.

I begynnelsen av boken skriver Leylek noe som jeg synes er veldig vakkert:

Jeg er alltid i fremtiden.
Mitt kjære vitne,
Disse ordene har ingen mening for deg, har de vel? Men du skal få høre dem enda en gang.
Jeg er alltid i fremtiden.
Jeg kunne ha overført reisen min til en stein, til vann, til en drømmeverden, til togpassasjeren som jeg ble kjent med helt tilfeldig, eller til natten. Men jeg er en av dem som foretrekker å skrive ned fortellingen. Derfor er jeg alltid i fremtiden.

Jeg likte godt Mannen og muren. På noen måter er det boken til en forfatter i utvikling, som gjør en forventningsfull til bøker han vil skrive fremover. Samtidig som det er boken til en ny stemme som har godt grep om det å skrive fantasifulle historier. Det ekstra grepet med å plassere 2. verdenskrig som et virkelig ankerfeste til en fantastisk roman gir den, som jeg nevnte, en ekstra dimensjon. Og en dimensjon jeg likte bedre etterhvert som jeg tenkte på den. Det vil si at denne boken anbefales både til voksne og til ungdommer. Jeg tror den kan være en fin bok for ungdom som har kommet litt bort fra det å lese, samtidig som den, forholdsvis lille boken, er et fint pust i bakken for en voksen leser som kjenner historien fra 2. verdenskrig.

Boktrailer her.
Serchan LeylekPå Wikipedia står disse ekstra opplysningene om forfatteren:
I 2013 ble han (Sercan Leylek) engasjert i den politiske situasjonen i hjemlandet i forbindelse med protestene mot tyrkiske myndigheter i Gezi-parken i Istanbul. Siden dette har han også deltatt i offentlig debatt i Norge. I 2016 ble Leylek kåret til vinner av «The Top 10» en utmerkelse for første-generasjons innvandrere som har utøvd lederskap eller inntatt en ledende rolle i norsk arbeids-, samfunns- eller kulturliv.