Tags

, , , , ,

I dag har jeg vært på Egersund bibliotek og hørt Frode Eie Larsen snakke om sitt forfatterskap og om sin siste bok På overflaten flyter vannliljene. Det var ikke så mange som tok turen til biblioteket i dag, men det gjorde også settingen nærere og det var lettere å stille spørsmål og å snakke om krim generelt. Dette er Larsens 6 kriminalroman, men de to første han ga ut Hemmeligheten og Frostrøyk er slått sammen og utgitt i en litt revidert utgave.

Hovedpersonen i bøkene er politimannen Eddi Stubb og han har etterhvert fått med seg kollega Kari Danielsen. I begynnelsen handlet de også mye om journalist Oscar Myhre, og Larsen fortalte i dag at han for hver bok har skiftet fokus fra Oscar til Eddi. For oss som har lest alle bøkene er det veldig tydelig. Det er også tydelig hvor mye bedre Eddi passer til Larsens skrivestil, og ikke minst til hans utvikling språklig sett. Dette var et tema da vi møtte han i dag og han er åpen om at språket ikke var like godt fra begynnelsen av. Det har imidlertid blitt veldig godt, han sier at han ønsker å skrive vakkert. Med andre ord at språket skal oppleves slik. Han siterte Liv Gade på at det skal være «lommer av lykke» innimellom i en historie, og oppfordret oss, som også hun gjør, til å lese sakte. Til å nyte nettopp det språklige og det kunstneriske. Ikke bare i hans egne bøker.

På overflaten flyter vannliljene etter at et lik er kastet i vannet og ringene er borte. Politiet får en bekymringsmelding fra en nabo som har hørt Larviks håndballtreners hund bjeffe hele dagen. Politiet tar seg inn i huset og finner en hund som er ivrig etter å komme ut. To ganger slipper den avgårde og begge gangene drar den rett til Bakkanetjønn. Etter den andre gangen sender Eddi en dykker uti og der finner de håndballtreneren. En kvinne blir funnet i Farriselva, hun har vært savnet i et halvt år og de fleste hadde innsett at hun måtte være død. De er ikke i utgangspunktet noen sammenheng mellom de to. Til de finner ut at hun var elskerinnen til sjefen i Larvik håndballklubb. Larsen var event manager i Larvik håndballklubb i ett par år, men den klubben en møter i boken har ikke så mye med virkeligheten å gjøre forstår man. Ikke minst ved mengden drap og mistenkelige personer.

Det er et spennende plott i denne boken. Men samtidig et ganske gjennomsiktig ett. Du ser hva det gir seg ut for å være, men klarer ikke henge sviket på noen før helt i slutten. Han som dreper er helt tydelig psykisk syk. Han hører skogen snakke med seg i hele historien og skogen bekrefter for ham at han må myrde. I slutten får vi forklaringen bak og ser at det er andre som har sveket, som burde ha fortalt sannheten. Her synes jeg Larsen kunne brukt mer tid, og fylt ut historien mer rundt disse personene. Men delen der denne syke personen snakker med skogen er fin. Han går, lange turer, og vi ser at det er sykdommen hans som jager han ut i skogen. Jeg ville likevel gjerne fått mer om denne personen. Ikke hvem han er, det er fantastisk skjult for oss frem til Larsen vil at vi skal se det. Nei, bare mer slik at vi lærer han bedre å kjenne og blir mer involvert i karakteren.

De er spennende krimbøker Larsen skriver. Men ikke voldsomme, blodfylte og grusomme. Han hopper over de «ufyselige» detaljene og lar oss få den intellektuelle gåten og ikke det groteske ved mord. Dette gjør at bøkene hans har potensiale til å nå ut til mange flere enn dem som leser han i dag. Jeg jobber på bokhandel (tidligere på biblioteket), og veldig mange spør om «grusomhetsnivået» i krim. Dette er ikke grusom krim. Her får du spenningen, du får en ekte «whodunnit?». Det vil si en historie hvor hvem som har gjort det er selve hovedspørsmålet. I tillegg er historien godt skrevet, og som nevnt, skrevet i et godt språk. Med andre ord, den oppfyller mange krav til en bok du vil sette stor pris på.

Jeg har skrevet om Hemmeligheten, Frostrøyk og Jordtårer. Noen få ord om Englefjær og om Du skal lide. Jeg ser at jeg har bemerket utviklingen i språket, og at Larsen gjerne lar mistanken falle på en annen en den som er skyldig. Måten han gjør det på minner meg stadig om Harland Coben, og jeg vet at Larsen liker den forfatteren. Det blir spennende å følge han fremover og se hvilken vei han vil føre karakterene. I denne siste boken skjer det ting med hovedpersonene også. Det er svært positivt fordi det gir oss et mye mer tredimensjonalt bilde av de som skal bære historien. Ikke de at de ikke har hatt kjøtt på beina før, men det ble mer ekte denne gangen. Mer virkelig. Som du sikkert har forstått bør du lese disse bøkene. Du kan gjerne starte med denne, men aller helst med Du skal lide. Men det er ikke sånn at du må lese alle bøkene for å komme inn i historien.

På overflaten flyter vannliljene har jeg fått av LIV forlag, og siden Frode Eie Larsen er markedsansvarlig i forlaget, i praksis av ham selv.