Tags

, , , , , , ,

Jeg har lest Unge Werthers lidelser (først utgitt i 1774) som del av undervisningen i nordisk ved Fagskolen i bokbransjen. Jeg måtte velge en roman av Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) og da ble det denne. Det var ikke en bok jeg hadde valgt uten å måtte, men jeg ble igrunnen positivt overrasket og likte romanen bedre enn jeg hadde ventet.

Unge Werthers lidelser er Goethes mest kjente roman fra det som kalles Sturm-und-Drang perioden. Dette var en periode hvor spesielt ungdom gjorde opprør mot den tidligere rasjonalismen og det var følelser og individets tanker og behov som skulle stå fremst. Den handler om en ung mann og hans besettende forelskelse i en forlovet, og senere gift pike som heter Lotte. Romanen ble skrevet etter en periode hvor Goethe selv var forelsket i vennens forlovede Charlotte. Litteraturhistorikere har gått Goethe i sømmene for å finne virkelige hendelser gjengitt i boken, og de mener å si med sikkerhet at boken egentlig handler om hans forelskelse og at den er full av hendelser fra Goethes liv.

Werther er en mann fra borgerskapet som er opptatt av kunst og litteratur og som bor hos andre, uten å arbeide. Han skriver regelmessige brev hjem til sin venn Wilhelm, og det er disse brevene som utgjør denne brevromanen. De begynner med skildringer av dagene hans, refleksjoner over mennesket, naturen, og ikke minst sine egne tanker og humør. Han møter en pike som heter Lotte, og som han straks omtaler som det fullkomne vesen. Han blir hodestups forelsket, og etter det ønsker han bare å være nær henne. Men piken er forlovet og Werther drar derfra for å prøve å fortsette sitt eget liv. Han får en stilling i diplomatiet, men mistrives og gjør det etter hvert umulig for seg selv å være der. I denne perioden finner vi noen få brev til Lotte i romanen. Så går ferden tilbake til Lotte, som imellomtiden har giftet seg med sin Albert. Følelsene hans blir bare sterkere og han blir mer og mer deprimert. Boken ender med at Werther låner Alberts pistol og tar livet sitt.

Mer enn noe annet er dette en roman om følelser. De gjennomsyrer alt Werther skriver og tenker, men også det han gjør. I begynnelsen er det hans sterke følsomhet for små og store hendelser som preger beskrivelsene hans. Han tar frem tegneblokken for å tegne to barn på gaten, han legger seg i gresset og ser på blomster og larver og han beundrer den storslåtte naturen. Men etter at han har sett Lotte er det nesten bare hun som er gjenstand for hans nesegruse beundring. Han møter også noen barn, som Lottes søsken og en bondedreng, som rører han sterkt. Men allerede tidlig i boken snakker han med Albert om selvmord, og han forsvarer en jente som tok livet av seg fordi hun ikke kunne få den hun ville ha. Så også de dramatiske og mismodige følelsene er med fra begynnelsen.

Den sterkeste av disse følelsene er likevel kjærligheten, og en kan tenke seg at Goethe var sterkt angrepet av forelskelsen når han kan skrive en roman der hovedpersonene så totalt mister seg selv i kjærligheten til en annen. Han beskriver også andre umulige kjærlighetsforhold i små historier, men ikke ett av dem går bra. Jenta i avsnittet over tok livet sitt, bondedrengen dreper sin konkurrent. Og Werther tar livet sitt. Det er ikke håp i denne type forelskelse, eller beruselse. Dette er ikke en roman med lykkelig slutt, men en roman om det å tape og det å gå under.

Den allvitende fortelleren griper inn mot slutten og forteller om hva Werther tenker og gjør, men også om Lottes tanker. Vi får et glimt av at Werthers kjærlighet ikke er så ensidig som det har sett ut til. Lottes mann ber henne bryte kontakten med Werther, men hun klarer det ikke. Hun elsker hans følsomme kunstnersinn, som er så likt hennes eget. Men da Werther går for langt og kysser henne klarer hun endelig å si nei. Det er etter dette kysset han skyter seg.

Werther undergår en forvandling fra en romantisk, følelsestyrt og flørtende ung mann til en mann preget av tungsinn, med utagerende og forvillet oppførsel. Han skriver på slutten at han lenge har tenkt på selvmord, men det føles for enkelt at det bare er følelsene for Lotte som driver han. Ting går bra, frem til da han flytter fra Lotte og tar en stilling i diplomatiet. Der jobber han for en mann han ikke liker, og som gjør at han ønsker seg bort Men han klarer også å erte på seg en gruppe aristokrater som gjør at det tiskes og hviskes om han i krokene. Dette er mer en hans selvfølelse vi ta, så han ber om å få bli løst fra stillingen. Istedenfor å da dra til denne brevvennen, som han tydelig ber han gjøre. Eller hjem til sin mor, så drar han tilbake til Lotte. Dette er et av mange steg i feil retning. Men det siste steget er det Lotte og mannen Albert som står for. Det er tydelig Albert synes Werther går for langt i tilbedelse av hans kone, og Lotte klarer som sagt ikke si nei. Men hadde de to snakket sammen om den de begge kaller en venn, så hadde de kunnet hjulpet ham. Dette sier også den allvitende fortelleren. Albert gir ham til slutt pistolen. Det er Lotte som med skjelvende hender gir den til tjeneren og som da Werther tolker som at hun gir sitt samtykke til det han skal gjøre. De skulle selvfølgelig ikke gitt den til ham, når de ser hvor galt det står til og han har snakket om å ta livet sitt lenge. På en måte er det å tilføre moderne indignasjon til et verk fra 1700-tallet. Men samtidig ikke. Den allvitende forfatteren ser at Lotte egentlig forstår hva som skal skje.

Jeg valgte akkurat denne romanen av Goethe fordi den blir beskrevet som en roman som fremdeles kan nå frem til hjertet. I samtiden førte den til en motebølge av selvmord og stormende lidenskap. Så mye at Goethe fikk trykket ordene «Vis de som en mann, og ikke følg meg etter!» på fremsiden av neste utgivelse. I det samlede Danmark-Norge ble boken forbudt. I dag er den en fortelling blant mange, men virkelig en sterk fortelling. Den rørte meg og jeg forstår hvorfor den regnes blant klassikerne og stadig blir utgitt i nye opplag. Werthers historie er en sørgelig historie, men også en svært fin kjærlighetshistorie.