Tags

, ,

Smakebit på søndag

God ettermiddag fra Grünerløkka! Jeg leser og skriver om nasjonallitteratur og den politiske situasjonen i Norge på 1800-tallet og kjente jeg trengte en liten Smakebit på søndag pause. Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

Jeg leser Arv og miljø av Vigdis Hjorth og da kan jeg ikke unngå å lenke til en artikkel Mari delte på Facebook: Litteraturen er på villspor. Jeg hadde allerede tenkt i de baner mens jeg leste og sjekket at det var «Bergljot» som var jeg-personen og ikke forfatteren. Men jeg lurer virkelig på hva denne romanen egentlig handler om, eller hvor selvbiografisk den er. Hvis den er delvis selvbiografisk, hvordan skal vi da skille det som er sant fra det som er oppdiktet? Dette kjente jeg berørte meg. Som bokkjøper og anmelder er jeg da med på å bygge opp under en anklage mot en reell person, eller blir jeg lurt til å tro at oppdiktet er ekte og motsatt? Jeg har ingen gode svar.

Smakebit:

arv-og-miljoJeg kunne ikke sette meg ved sengen hennes, ta hånden hennes i min og si jeg var glad i henne, for det var jeg ikke. Jeg hadde vært glad i henne en gang, jeg hadde vært utrolig tett på og avhengig av henne en gang, hun hadde vært det eneste for meg en gang, mammaen min, men følelsen tilhørte fortiden og kunne ikke gjenkalles, for alt som hadde skjedd siden hadde fått tilbakevirkende kraft.

Fra forlaget:
At ingen av dere på noe tidspunkt har spurt meg om min historie, har jeg opplevd og opplever jeg som en stor sorg..
Det er Bergljot, den eldste datteren i familien, som formulerer seg slik i en mail til sine søstre, etter at det har pågått en heftig diskusjon om forskudd på arv.
Kjernen i arveoppgjøret er fordelingen av to sommerhytter som ligger ved siden av hverandre på Hvaler i Østfold. Et barndomssted, som alle har et forhold til.
To døtre har tatt seg av stedet og foreldrene i mange år. De skal arve hyttene. Men så er det altså to barn til, som delvis har brutt med familien. Hvorfor melder de seg nå på i arvetvisten?
Under samtalen om arv løper en annen beretning, som setter voldsomme krefter i sving. Bergljot erfarer at det skal mot til for å uttrykke sin versjon av familiehistorien. Men bare gjennom å ta sine egne opplevelser på alvor og å prøve å sette ord på dem, er det mulig å komme videre.