Tags

, , , , , , ,

Dommedag kan vente er en barnebok skrevet av den kjente norske forfatteren Levi Henriksen. Den er en frittstående oppfølger til Engelen i Djevelgapet som jeg har skrevet noen få ord om i et samleinnlegg her. Jeg elsket Engelen i Djevelgapet, og Dommedag kan vente likte jeg kjempegodt, men jeg elsket den ikke.

dommedag kan venteForeldrene til Astrid har giftet seg igjen (med hverandre) etter skilsmissen og nå venter de et nytt barn. Det er Astrid svært lite fornøyd med. Hun ser for seg at det nye barnet skal få all oppmerksomhet og er sur og tverr på grunn av det. På skolen begynner det en ny gutt som heter Matt. Han har norsk mor og amerikansk far og er stille og blander seg ikke med de andre barna, men etterhvert er det noe som knytter han og Astrid sammen. Foreldrene til Matt er «doomsday preppers» og det er en helt ny verden Astrid møter hjemme hos dem. Det skjer også mystiske ting rundt huset til Matt og han og Astrid prøver å finne ut hvem som står bak.

Boken har alle forutsetninger til å være så god som den første. Språket er fantastisk, karakterene interessante og tredimensjonale. Så det er egentlig selve problemet, eller ideen bak det som må løses som ikke fungerer så godt som i den første boken. I Engelen fra Djevelgapet skriver han om 11-åringen Astrid og hennes fortvilte forsøk på å få foreldrene sammen igjen. Blandet inn i det lar han Astrid uttrykke sin fortvilelse og mangel på kontroll gjennom å gjøre henne utrolig fokusert på fakta. Hun kan lire av seg faktasetninger om det mest utrolige, og gjør som oftest det når hun er lei seg eller føler hun har mistet kontrollen. I denne siste boken er Astrid fremdeles fokuset på fakta, og det samme er Matt. Men de blir enige om at det ikke er nødvendig å fortelle alt en vet hele tiden og på den måten blir faktasetningene tonet ned. Så det har noe med den konkrete fortvilelsen Astrid følte i første bok som var så hjerteskjærende og engasjerende. I denne boken er hun fortvilet over å få et søsken. Men den fortvilelsen er ikke så grusom. Vi vet på et vis at ting kommer til å bli bedre når babyen kommer. Det gjør som regel det. I første bok kjente vi mer på hvordan et barn har det når foreldrene går fra hverandre og der er det ingen «kvikk fix». Samtidig var skurkene og det å bli tatt av dem mye skumlere i den første boken. Skurkene i bok to er sikkert skumle, men det kommer ikke like tydelig frem, og en blir ikke like redd for barna som en gjorde i bok en.

Men Henriksens språk er like godt i begge bøkene. Han skriver på en måte som kryper under huden på meg.

Se på det lille, enkle sitatet her;

Mormor sier hun aldri har tatt noe skritt tilbake for noe annet enn å ta sats, men da jeg reiser meg fra senga, føler jeg meg fortsatt ikke klar til å kaste meg ut i dagen.

Jeg ser helt klart for meg en sterk og sta mormor og også en jente som opplever noe hun ikke er klar for.

Selv om dette er en bok for 5. – 7. klasse «virker den» på meg og. Jeg nyter setninger, ord , oppbygging og retningen mot løsning. Det er helt klart at jeg må ta for meg Henriksens forfatterskap. Jeg har lest Kjære deg, min kjære som er utrolig vakker og som anbefales høyt! Samtidig står Postkort fra alle tings utkant og Bare mjuke pakker under treet i bokhylla mi. Så de må flyttes mye høyere opp på leselisten.

Boken har jeg fått av Cappelen Damm