Tags

, , , , , ,

I bokbloggerturneen er det min tur til å blogge om boken Kjære Miss Nina Simone av Tor Fretheim.

Kjære Miss Nina Simone er en sterk og inntrengende fortelling om en hendelse i 18-åringen Simons liv. Vi forstår tidlig at det har skjedd noe forferdelig, og litt etter litt får vi vite hva. Fortellingen blir skrevet som et brev til sangeren Nina Simone. Ikke fordi Simon liker henne spesielt godt, men fordi foreldrene hans alltid pleide å spille plater av henne. Han har vokst opp med Nina Simone og er til og med oppkalt etter henne.

Tor Fretheim skriver som alltid svært godt om vanskelige tema. Hans særegne måte å gjemme bort det vanskelige i teksten gjør bøkene hans både til utfordringer og til vakre bilder, som begge etterhvert avslører hva som skjer med hovedpersonen. Jeg har tidligere lest flere bøkene av Fretheim og der er bilder han har gitt meg jeg enda bærer med meg. Nå har jeg fått et til. Det vil bli vanskelig å høre Nina Simone uten å tenke på Simon.

Simon er 18 år, men i begynnelsen av boken føler man av og til at han er yngre. Hans tanker om det som har skjedd i familien hans og hans måte å beskrive det på gjør at man tenker han ikke har fått med seg det vesentlige. Men samtidig kan dette være Simons forsvar, hans måte å overleve på i en familie hvor far slår mor, og en familie hvor far til slutt tar livet av mor. Simons stemme forandrer seg i løpet av boken, det blir mer og mer klart at han ser hva som har skjedd. Det er som om så lenge han levde med det kunne han ikke sette ord på det. Men nå, nå alt er over, kommer også ordene. Fretheim lar for eksempel foreldrene gjemme seg bort på soverommet, og det er nå Miss Nina Simone spilles høyt på stereoanlegget. Slik at ingen skal høre. Simon skriver at ;

Mamma og Pappa skrudde alltid på full styrke. De kunne aldri få det høyt nok. De skrek til hverandre, og jeg trodde naboene ville komme og avbryte dem. Det kom aldri noen.

Men senere i boken, etter at moren er blitt borte og Simon håper hun skal komme hjem, står det;

Stemmen din kom fra soveværelset til mamma og pappa. Jeg ble lettet og trist da jeg hørte deg. Trist fordi jeg visste hva pappa gjorde med mamma…

Simons far sender ham på ferie og da han kommer hjem er moren borte. Faren forklarer at moren er på tur med koret, men etterhvert blir politiet koblet inn og det er klart at moren ikke hadde dratt noe sted med noe kor.

Jeg hadde vært på ferie, den første, virkelige reisen min utenlands og på egen hånd. Jeg fortalte ingen at det var pappa som betalte alt sammen… At pappa maste på meg. Det skjønner jeg nå etterpå.

Hele boken er skrevet som et brev til Miss Nina Simone. Simon sitter på toget og vil fortelle sin historie i et brev til henne. Ikke fordi han liker henne, men fordi hun blir symbolet på det som er galt. Det er hennes stemme Simon har hørt da de vonde tingene skjedde.

Boken er skrevet i små kapitler, ofte med korte linjer. De forteller en historie hvor du må tenke litt mens du lytter. En historie som i begynnelsen ikke er like opplagt og hvor det å bry seg om Simons stemme gir deg en opplevelse av hvor sårbar og tøff denne gutten er. Det gir deg et glimt inn i en type historie du som regel bare kan lese om i avisen, en historie du nå får et glimt inn i kulissene på. En sterk historie. Fretheim har lykkes enda en gang med å fortelle en historie hvor du som leser kjenner at du blir påvirket, og hvor du vil huske bildene han har skapt lenge etter at boken er lagt vekk.