Tags

, , , ,

Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leveAnn Heberlein har skrevet en fantastisk bok som heter Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve. Boken handler om selvmord og både hva det er som former selvmordstanker og hva som kan hindre en i å ta det siste steget. Heberlein skriver om sine egne tanker og følelser, hun blottlegger rått og direkte angsten, selvmordstankene og hva som foregår i livet hennes. Følelsene hun har for barna, for ektemannen og for elskeren. Hun skriver om problemer med jobben og om dager da angsten driver henne til å tilbringe dagen på den psykiatriske legevakten.

Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve er et uløselig filosofisk dilemma. For hvordan kan hun ønske å gjøre slutt på alt, hun som har tre skjønne barn, spennende karriere og en mann som elsker henne – alt som gjør livet verdt å leve? Heberlein skriver sterkt og personlig om sine mørke stunder, men løfter likevel blikket og tar leseren med på sine filosofiske refleksjoner rundt livet, døden og retten til å velge mellom dem.

Ann Heberlein skriver om sitt eget liv og sin bipolare diagnose. Hun skriver om sine egne tanker rundt dette temaet samtidig som hun diskuterer selvmord i en moralsk, filosofisk og teologisk ramme. Hun skriver om hvordan barna hennes holder henne levende, hvordan det å ikke forlate dem er det strået som holder henne igjen. Samtidig forteller hun om angsten, besøkene på den psykiatriske legevakten og hvordan tankene på selvmord nesten er begravet i personligheten hennes.Ann Heberlein

Boken slutter med et avskjedsbrev til familien, ett så sterkt avskjedsbrev at det fikk meg til å hive meg på internett for å se om hun fremdeles var i live. (Det er hun).

Dette er en bok du bærer med deg lenge etter du har lest den, en bok som forandrer deg og som lærer deg en hel haug nye ting. Dette er den sterkeste boken jeg har lest på lenge. Den minner meg på en måte om I morgen var jeg alltid en løve og Unyttig som en rose av Arnnhild Lauveng. Forskjellen er temaet, men likhetene er mange.

Sitater:

  • Fornuften trenger ufornuften for å kunne definere seg selv. På samme måte trenger samfunnet diagnosene for å definere det normale og det ønskverdige.
  • Jeg har gått i alle mulige typer terapier. Begynner man som fjortenåring, rekker man å få med seg en hel del.
  • Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve. Det er en ekte apori (en filosofisk gåte), et uløselig filosofisk dilemma.
  • Venteromsverdenen. Det er en verden jeg behersker. Trygg. Velkjent. Verden utenfor. Den blir noen ganger så vanskelig. Så stor. Så fientlig. Men jeg behersker jo den også. Altfor godt. Så godt at jeg kan lure de fleste. Meg selv medregnet. Å ja. Men trygg?
  • Det gjør for vondt. Iblant. Iblant er det bare uutholdelig. Denne hverdagen. Denne tristessen. Dette stygge livet. Det banale. Det dumme. Alt dere ikke forstår. Unnskyld. Det var unødvendig. Unnskyld.